På veien til Damaskus

Saulus raste mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til ypperstepresten og bad om brev til synagogene i Damaskus med fullmakt til å føre alle de kristne han fant i lenker til Jerusalem, både menn og kvinner. Da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham (ap 9,1-3). Det må ha vært høysommer, for jeg opplevde det samme da jeg ble sluppet av bussen 6 kilometer utenfor byen. Ble brutalt vekket opp og bedt om å stige ut i det skarpe lyset. "Og han falt ned til jorden og hørte en stemme: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Slik ble han omvendt: 180 grader: De som var med ham ble mot ham, og de som var mot ham ble med ham. Men: De som var med ham på ferden, stod målløse av skrekk da de hørte røsten, men så ingen (Ap 9,7). Senere skal Saulus eller Paulus, som han også heter, ha sagt i et intervju: "De som var med meg så lyset, men hørte ikke røsten som talte til meg" (Ap 22,9). Slikt er til å bli forvirret av, men det kan ha vært journalistens feil. Og hvem blir ikke forvirret om de blir kastet av karavanen 6 kilometer utenfor byen? "Unnskyld, er dette Damaskus? Jeg har kjøpt billett til Damaskus, men dette ser ikke det spor damaskusete ut for meg". Jeg hadde betalt 150 S£ for bussturen på 350 km. Det tilsvarer 25 kroner. Så kommer en frekk drosjesjåfør og krever det samme for de siste kilometerne inn til byen. Paulus måtte hjelpes det siste stykket på grunn av sin forvirring, og sannelig: Jeg fikk hjelp jeg også. To menn hadde sittet ved siden av meg og sloss om et par sko, nå la de ned stridshornet og kom meg til unnsetning, ville hjelpe meg dit jeg skulle. Og hvor skulle jeg? Til Damaskus, selvsagt. De stilte med taxi og ga sjåføren ordre. Slik havnet jeg i sentrum, gikk av på Martyrplassen, tenkte på den første martyr, Stefanus, som ble steinet mens Saul sto og gned seg i hendene av entusiasme.

Her fant jeg Al Arabi uterestaurant, spiste shish kebab med salat og et ekstra fat pickles, satte den store, blå sekken til hvile mens jeg gikk for å skaffe meg rom i herberget. Første forsøk falt for dyrt, men det viktigste var at ingen forsto engelsk. Da er det vanskelig å forhandle. I den neste resepsjonen slo jeg til. Nå bor jeg på Karnak Hotell, og har betalt $20 + S£100 for 2 netter. Skulle vel bli rundt 90 kroner døgnet, tror jeg. Ikke billig, ikke for dyrt. Men før jeg kom så langt hjalp hotellverten meg til å veksle penger. Saken er den at jeg ikke har nok utenlandske - dollar eller euro - med meg. Jeg ønsker meg rett og slett en minibank. Slikt har de nok ikke her, skjønt noen internettrykter sier det motsatte. Men min hotellvert kunne ta meg med til en snuskete juveler som var oppsatt med kredittkortmaskin. Mot å akseptere hans kurs, fikk jeg utdelt noen tusen syriske pund. Men mindre enn han hadde lovet, han hadde trukket fra 10 % honorar for jobben. "Jeg føler meg lurt", prøvde jeg å si. Vel, han kunne gjøre om handelen om jeg ikke var fornøyd. Sto faktisk klar til å rive i stykker dokumentet med underskriften min. "Ja", sa jeg, "her har du pengene tilbake".

Forrige side

Reisemeny

Juveleren hadde tellemaskin som bekreftet at beløpet stemte. Men da han la 100 kroner mer i haugen, sa jeg meg fornøyd. Faktum er at jeg har fått mer enn tilsvarende veksling i Aleppo. Med andre ord: Jeg ble mer lurt i Aleppo enn jeg er blitt her. Hittil. Handelserfaringen er klar: Hvis du aksepterer en handel uten å bli sur fordi du føler deg lurt, så er du sannsynligvis blitt lurt.

Arkeologisk Museum: Jeg gikk så sørgelig feil, fant fram først en time før stengetid. Kunne derfor ikke dvele ved ting, slik man bør. Imidlertid: Gamle Kong Itshtup-Ilum fra Mari holder fortsatt hendene umulig, men nyere skulpturer viser en lignende mann med sannsynlig håndstilling. Det ser altså ut som noen har oppdaget feilen og rettet den i nyere versjoner! Og det er ikke jeg som har klaget. Skulpturene ble laget 4000 år før jeg kom.

Frokosten i Al Arabi restaurant består av omelett, ost, yoghurt - dynket i olivenolje, oliven - så mye du vil ha, aprikossyltetøy - alt for søt, smør - dansk, te - posete, vann. Og brød naturligvis: Lefser som er delt i sektorer og levert i plastikkpose. Ganske praktisk, da kan man rulle omeletten inn i brødet sammen med sylteagurk- eller en tomatbit. Duken på bordet - en reklameduk for teposene mine, Tamera tea - bevares ved en tykk, gjennomsiktig plastikkduk. Alt dette for 150 pund - 25 kroner. Og så velger jeg å betale S£25 ekstra for god service. På nabobordet sitter 3 arabere fullt utstyrt med nattskjorter (der brystlommen tynges av lommebok, mobiltelefon og kulepenner), kjøkkenhåndkle (som holdes på plass med svart, elastisk ring) og rosenkrans - bønnekjede - slik at fingrene ikke skal kjede seg. Alle tre har selvsagt kostebart. Da trenger de nok ikke tesil. Den stolte holdningen deres vitner om posisjon. De tre er sannsynligvis forretningsmenn. Hadde de møttes i en vestlig by, ville de nok iført seg mørke dresser og trange slips, og ingen ville reagert. Ingen ville nok reagert her heller av mørke dresser og trange slips. Men det er unektelig mer komfortabelt med nattskjorter i varmen. Praktisk også med klær du kan vaske på 60.

Golanhøydene