En åndelig, det vil si en betydningsfull gjenstand, er nettopp ”betydningsfull” ved at den viser utover seg selv, ved at den er uttrykk og eksponent for noe mer enn allment åndelig, en hel verden av følelser og oppfastninger, som har funnet et mer eller mindre fullkomment symbol i denne gjenstand – og det er etter dette at graden av betydning måles. Videre er kjærligheten til en slik gjenstand på samme måte selv ”betydningsfull”. Den sier noe om den som nærer denne kjærlighet, den kjennetegner hans forhold til det allmenne, til den verden som gjenstanden representerer og som, bevisst eller ubevisst, også elskes samtidig. Thomas Mann – Trolldomsfjellet (1924) Et symbol overskrider alltid den som bruker det og får ham i virkeligheten til å si mer enn han vet at han uttrykker. Albert Camus – Myten om Sisyfos (1942) Ingen som er ser merket på en giftflaske undersøker om innholdet virkelig er dødelig, men godtar det som dødninghodet og de korslagte knoklene står for, en alvorlig trussel mot livet. Dette har vår påvirkning gjort med ordet ”kommunisme”, anvendt på et land med tre millioner innbyggere, som ikke på noen måte vil kunne representere noen fare for oss. Man tror på faren på grunn av etiketten, ordet som blir gjentatt, hamret inn, mangfoldiggjort … Derfor hevder jeg at public relations er ideografisk og at vi må tenke i symboler, ikke i ideer. Miguel Angel Asturias – Weekend i Guatemala (1956)