I menneskehetens historie gis det endog hele århundrer som man kunne
tenke seg utslettet, uten at noen skade var skjedd. Det er gjort mange
alvorlige feilgrep her i verden, som – skulle man tro – i våre dager
ikke engang et barn ville begå. Trange og krokete var de stier
menneskeslekten slo inn på i sin søken etter den evige sannhet, og ofte
førte de ut i ulende, mens dog den slagne, bene vei lå åpen foran denne
samme menneskehet, lik den vei, som fører til tsarens strålende slott! Den
er bredere og praktfullere enn alle andre veier, med solglans ved dag og
fakkelskjær ved natt, men ved siden av den, rett forbi den, famler
menneskene seg frem i det tetteste mørke. Og selv om de, opplyst av en
himmelsk tanke, kom innpå denne vei, hvor ofte har de så ikke forstått å
fare vill på nytt, å hildre hverandres blikk i tåke og å jage efter
myrens lyktemenn, inntil de til slutt stod ved avgrunnens rand og forferdet
spurte hverandre: "Hvor slipper vi ut? Hvor finnes en farbar vei?"
Den nulevende slekt ser alt så klart og undrer seg over forfedrenes
villfarelser, ler av deres tåpeligheter uten å ha øye for at historien er
opplyst av en himmelsk ild, at hver bokstav i den roper høyt, at en
advarende finger overalt peker frem mot den, den! Mot slekten som lever i
dag! Men slekten som lever i dag ler, og hovmodig og selvsikker begynner den
en rekke av nye villfarelser, som efterkommerne atter til sin tid vil le av.
Nicolai Gogol - Døde sjeler (1842)
|
Opp gjennom, århundrene har grensene endret seg flerfoldige ganger, senest i 2014, da Russland annekterte Krim. Grenser er ikke hugget i stein; de nye grensestolpene i glassfiber er lettere å flytte på. Verdens største land har lav selvtillit; økonomien er nedadgående, og befolkningen minker. Behovet for selvhevdelse er desto større.
Erika Fatland – Grensen (2017) |