Historien gjøres ikke av noen. Ingen kan se historien, likså litt som noen kan se gresset gro. Kriger og revolusjoner, keisere og Robespierre’er er historiens organiske stimuli, dens gjærstoffer. Revolusjoner gjennomføres av aktive, ensidige fanatikere, folk som i sin trangsynthet nærmer seg det geniale. I løpet av noen timer eller dager omstyrter de den gamle orden. Selve omveltningen kan vare noen uker, i høyden noen år, men siden dyrker man i desennier og århundrer som en helligdom den sneversynthetens ånd som hitførte omveltningen. Boris Pasternak – Dr. Zhivago (1957) Alle de mange sekter, som etter hvert er dannet av protestantismen og som denne aksepterer med den tilsynelatende toleranse som er så typisk for hver revolusjonær bevegelse, har utviklet seg i en og samme retning; de er utvannede, forkrøplete og overfladiske varianter av den gamle idéen om et protestantisk verdifellesskap, alle har de en motreformatorisk innstilling: Frelsesarmeen for eksempel, for ikke å snakke om de groteske amerikanske sektene, oppviser ikke bare en militær innpakning i overensstemmelse med motreformasjonens jesuitisme, men har til og med en helt tydelig tendens til verdisentralsisering… Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) Det er en feiltakelse å tro at de avgjørende øyeblikkene i et liv, da den vante retningen forandrer seg for alltid, skulle være preget av høylydt og skjærende dramatikk, vasket ut av heftige indre opprør. Det er et kitchaktig eventyr som sukkende journalister, blitzlyshektede filmskapere og forfattere som ser ut som et bulevardblad i hodet, har satt til verden. I virkeligheten er dramatikken i en livsbestemmende erfaring ofte av et urolig stille slag. Den er så lite beslektet med smellet, stikkflammen og vulkanutbruddet at erfaringen ofte overhodet ikke blir lagt merke til i det øyeblikket den gjøres. Når den utfolder sin revolusjonære virkning og sørger for at et liv kommer i et helt nytt lys og får en fullstendig ny melodi, så gjør den det lydløst, og i denne vidunderlige lydløsheten ligger dens spesielle adel. Pascal Mercier – Nattog til Lisboa (2004) … revolusjonen var en kamp mot alt som anerkjente autoriteter, – av dem som selv ville være autoriteter. Sigrid Undset – Gymnadenia (1929) …, drømmerne har alltid noen som taler deres sak, … Men de som er tålmodige, de som prøver å være sterke, som prøver å bygge opp noe – ingen ser noensinne poesien i det. Amitav Ghosh – Tidevannslandet (2004) Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med et slag være revolusjonert. Arnulf Øverland – Forord til norsk versjon av Hans Fallada – Hva nå lille mann (1932) Ønsket om raske forandringer og tanken om å gjennomføre dem med vold dukker ofte opp blant menneskene som en sykdom og spøker sterkest i de unges hoder; det er bare det at disse hodene ikke tenker klart nok, og til syvende og sist oppnår de i grunnen ingenting og blir som regel heller ikke sittende så lenge på skuldrene. Ivo Andrić – Broen over Drina (1945) Det går ikke an å lede mennesker som om de var en saueflokk. Lenin var intelligent, men akkurat det forsto han ikke. Revolusjoner gjøres for at ingen skal lede menneskene. Men Lenin sa: ”Tidligere ble dere ledet på en dum måte, men jeg skal lede dere på en klok måte.” Vasilij Grossman – Liv og skjebne (1960) Revolusjoner er per definisjon uforutsigbare. En forutsigelig revolusjon bryter aldri ut. Yuval Noah Harari – Sapiens (2011) Men det er kanskje vitsen ved en revolusjon: at de som sitter inne blir sluppet ut og de andre satt inn … Hans Fallada – Hackendahl gir sig ikke (1938) USAs intervensjon i Guatemala forsinket demokratiseringen av kontinentet med mange tiår, og kostet tusener av menneskeliv, for den bidro til å popularisere myten om sosialisme og væpnet revolusjon i hele Latin-Amerika. Mario Vargas Llosa – Ulvetid (2019) Grensen slår tilbake på dem. De har grepet etter mer enn det som tilkommer dem. Som en revolusjonær som i det øyeblikk han kommer til makten, blir en tyrann. Alfred Döblin – Reise til Polen (1925) Det eneste som kan frelse verden nu, er en revolusjon i Rossija og en borgerkrig i USA. Men det kjedelige er at makthaverne vil prøve å forhindre borgerkrigen og revolusjonen ved å starte kriger mot andre land. Jens Bjørneboe – Kruttårnet (1969) Makter man ikke å gjøre flertallets kår vesentlig bedre, er revolusjonen mislykket og må opprettholdes med makt og voldsmidler, med geværer og hemmelig politi, med soldater og tanks. Jens Bjørneboe – Stillheten (1973) Jeg for min del tror ikke at en revolusjon er et oppskrik fra folket, jeg tror snarere den har sin rot i de privilegertes dårlige samvittighet. Nino Haratischwili – Det åttende livet (2014) Revolusjonen starter ikke med eliten! Den kommer fra folket. Åsne Seierstad – Ufred – Russland fra innsiden (2025)