Jeg tror ikke det er sant, det man sier, at når man er ute og reiser, kan man forvandle seg til en annen. Det som skjer, er at man letter seg for seg selv, for sine forpliktelser og sin fortid, likesom man reduserer alt man eier til de få tingene som er nødvendige å ha med seg. Den mest byrdefulle delen av vår identitet støtter seg til det som de andre vet eller tenker om oss. De ser på oss, og vi vet at de vet, og i taushet tvinger de oss til å være det de venter seg av oss, til å handle i tråd med visse vaner som våre forutgående handlinger har innarbeidet, eller med mistanker som vi ikke er oss bevisst at vi har vakt. De ser på oss, og vi vet ikke hvem de kan se i oss, hva de dikter opp eller bestemmer at vi er. For den som befinner seg sammen med deg på toget i et fremmed land, er du ikke annet enn en ukjent som bare eksisterer innenfor nuets rammer. En kvinne og en mann ser på hverandre med et stikk av nysgjerrighet og begjær idet de setter seg behagelig til rette overfor hverandre på et tog. I det øyeblikket er de like blottet for gårsdag og morgendag og navn som Adam og Eva da de så på hverandre for første gang i Edens hage. Antonio Muños Molina - Sefarad (2001) Én reisende er en djevel, to reisende er to djevler, men tre er et reisefølge. Muhammad ( … 632) Avskjeden er dødens lillesøster. Osip Mandelstam – Reisen til Armenia (1933) Å reise er fremfor alt … en stillferdig stillstand av melankoli og ensomhet. Enrique Vila-Matas - Den vertikale reisen (1999) Når du reiser sammen med andre, …, har du alltid en tendens til å se det som omgir deg med undring, men når du reiser alene, er det underlige alltid deg selv. Enrique Vila-Matas - Den vertikale reisen (1999) Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over store avstander og opphold i fjerne, fremmede land, medfører? Min teori er at vi stadig legger ut på nye reiser fordi vi fra naturens side er utstyrt med en svikefull og feilbarlig hukommelse. Vel hjemme igjen forvandles ubehaget til festlige anekdoter, eller glemmes helt. Hukommelsen er ingen rett linje, men et diagram fylt med punkter - høydepunktene - og ellers tomrom. Dessuten er hukommelsen abstrakt. Sett fra fremtiden fortoner fortidens ubehag seg nesten uvirkelig, som en drøm. Erika Fatland – Sovjetistan (2014) De reisende som seilte på Stillehavet for første gang, lot seg overraske av navnet, for særlig stille var det ikke. Isabel Allende – Over Havet (2019)