Man må aldri gi publikum opphissende, fine dufter, men møkk som er utvalgt med omhu. Charles Baudelaire – Prosadikt (1869) Når verden har gitt deg alt, når berømmelsens ubarmhjertige åk er lagt på dine skuldre og dens brennemerke er innprentet i din panne, uutslettelig som på en som er funnet skyldig i en verdensforbrytelse, husk da at det bare finnes én bønn du kan søke tilflukt i: ”Gud ta alt sammen fra meg – bortsett fra én tone.” Halldór Kiljan Laxness – Brekkukotkrønike (1957) Det finnes ord som, lik trompeter, cymbaler og gjøglernes stortromme, alltid tiltrekker publikum. Ordene skjønnhet, ære, poesi har en trolldomskraft som virker besnærende selv på de groveste sinn. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843) Straks vi har et vitne til det vi gjør, tilpasser vi oss enten vi vil eller ei til de øynene som betrakter oss, og ingenting av det vi gjør, er sant lenger. Å ha et publikum, å tenke på et publikum, det er å leve i løgn. Milan Kundera - Tilværelsens uutholdelige letthet (1983)