… å si paradokser er å si sannheten. For å kunne granske virkeligheten må vi se den på stram line. Når sannhetene blir akrobater, kan vi bedømme dem. Oscar Wilde – Bildet av Dorian Gray (1891) For seierens sak hadde martyrene ofret sine liv, slik at andre kunne overleve. Man kan si at dette var ikke noe nytt i verdenshistorien. Sant nok. Men for de overlevende, som vet at de beste blant dem, de mest høysinnede og verdige i deres generasjon er falt fra, og at de til og med ble pint og ydmyket før de ble malt i krigens kverner; for dem fortoner fredens idylliske landskap seg som et opprørende paradoks. Rettferdigheten seiret kanskje, men grusomheten, barbariet og døden seiret også. Bao Ninh – Krigens sorg (1991) Kvinner elsker kunstnere fordi det brenner en indre flamme i dem, en flamme som fortærer, men paradoksalt nok fornyer alt den rører. John Maxwell Coetzee – Ungdom (2002) Vi må forstå nostalgiens matematiske paradoks: Den er sterkest i vår første ungdom, da volumet av tilbakelagt liv er fullstendig ubetydelig. Milan Kundera - Uvitenheten (2000) Du kan faktisk ikke lære stort direkte av livet. Det er et av livets paradokser … Du må lære om livet av bøker. Joyce Carol Oates – de der (1969)