For seierens sak hadde martyrene ofret sine liv, slik at andre kunne overleve. Man kan si at dette var ikke noe nytt i verdenshistorien. Sant nok. Men for de overlevende, som vet at de beste blant dem, de mest høysinnede og verdige i deres generasjon er falt fra, og at de til og med ble pint og ydmyket før de ble malt i krigens kverner; for dem fortoner fredens idylliske landskap seg som et opprørende paradoks. Rettferdigheten seiret kanskje, men grusomheten, barbariet og døden seiret også.

Bao Ninh – Krigens sorg (1991)

Ingen kan telle nederlagene til den som tror han er født til dem.

Margaret Skjelbred – Andrea D (2006)

… i politikken er nederlaget en forberedelse til seieren …

Irène Némirovsky – Storm i juni (1942)

… alle nederlag kommer innenfra …

Elias Khoury – Solens port (2001)

Den seier man oppnår ved list er den sikreste av alle nederlag.

Agnar Mykle – Sangen om den røde rubin (1956)

Norge må lære å godta sin historie, ikke mane den i jorden, ikke forfalske den og lyve seg fra den, men behersket gå tilbake og grave opp alle formentlige nederlag og se på dem enda en gang.
Vidkun Quisling var et sykt og fortrukket bilde på all syk norsk mindreverdskjensle, med en hird som anropte døde Hardråder, byttinger avlet med norsk misunnelse mot alle nasjoner som hadde vært og var under pisken. Quisling var eksponenten for den inverterte drømmen om å få lov å bære lenker liksom de andre. For hva var vel drømmen hans annet enn trellens drøm om å kunne utmerke seg og få ros av de store? Det hete ønsket om å få tre fram for sin veldige stormogul med gullhjelm på hodet og i strålende hærklær og sverge ham troskap med rumlende røst på gammelnorsk. Nederlagets tilbeder i det skjulte, og i det åpne en kalv som stormer med halen loddrett til værs inn i det brennende fjøset. Alltid det samme: Menneskets blindhet for nederlaget som en gave og en prøvestein, for nederlagets plass i vårt liv som knutepunkter der vi stanser og velger vei. Nederlag skal opp i lyset, ikke graves ned, for det er på nederlagene en blir menneske. Den som aldri erkjenner sine nederlag, forblir en gjøgler, han bærer ingenting inn i fremtiden, han er som en kvinne av de som tror de kan leve av kjønnet sitt til de er gamle og ikke oppdager sin bitre feiltagelse før de kjenner fliret efter seg på gaten.

Aksel Sandemose - Varulven (1958)

Seier er årsak til fiendskap,
For den som har tapt, har det vondt.

Dhammapada

… et godt eksempel på hva som kan skje når propaganda og tidens ubønnhørlige gang får lov til å tilsløre en faktisk hendelse. Seierherrene skriver sin versjon, vanlige mennesker får munnkurv, og slagmarken gjøres mer eller mindre utilgjengelig for nysgjerrige utenforstående. Den eller de som røper sannheten, risikerer straff. Så går seierherrene i graven, og de gjenlevende begynner å spørre. I mellomtiden har også andre førstehåndskilder forstummet; bare et fåtall gamle med svekket hukommelse sitter igjen. Slik dør historien, år for år …

Torbjørn Færøvik – Midtens rike. En reise i Kinas historie (2009)

… gresset vokser tett på de beseiredes graver, og ingen krever seierherren til regnskap …

Jonathan Littell – De velvillige (2006)

Av medgang kommer overmot, motgang er til å få forstand av.

Cora Sandel – Alberte og friheten (1931)

Det er noe galt med triumfen når man må drive gjøn med det som har vært.

Roy Jacobsen – Seierherrene (1991)

… i nærheten av en overmektig fiende eller foran et stort nederlag dukker det alltid opp indre stridigheter og dødelig hat mellom brødre.

Ivo Andrić – Broen over Drina (1945)

Hva tror du det kan komme av at alle kriger vinnes av bankierene?

Carlos Ruiz Zafón – Himmelens fange (2011)

… krigens historie er blitt byttet ut med seierens historie.

Svetlana Aleksijevitsj – Krigen har intet kvinnelig ansikt (2006)

… utmerkede stridsvogner og fly, bra våpen, men allikevel – uten tro ville vi aldri ha overvunnet en så fryktelig fiende som Hitlers armé, som var så mektig og disiplinert, og som hadde erobret hele Europa. Vi ville ikke ha knekket ryggraden på den. Vårt viktigste våpen var tro, og ikke frykt, det gir jeg Dem mitt parti-æresord på (under krigen meldte jeg meg inn i partiet og er kommunist den dag i dag).

Svetlana Aleksijevitsj – Krigen har intet kvinnelig ansikt (2006)

… kan man oppnå fred uten seier og krever ikke seieren en krig?

Lars Saabye Christensen – Magnet (2015)

Kanskje må noen lære dem å se nederlaget i øynene, våge å forklare at for å kunne reise seg må man først kunne godta at man ligger på bakken.

Amin Maalouf – Leo Afrikaneren (1986)

Har man ikke lov til at håbe på, at der vil ske et mirakel, når alt ellers er tabt?

Émile Zola – Det store nederlag (1892)

Hver skriker på sitt, vil fange inn verden til sitt bruk, den enes stemme drukner i larmen, den andre greier å få ørenslyd ett minutt eller to. Det kalles en seier. Det er å ha medgang. Men hva er det?

Johan Bojer - Liv (1911)

I grunnen består livet av bare nederlag, hvis man ser nærmere efter.

Hans Fallada – I en ulvetid (1937)

… den som har vunnet et avgjørende slag, får de små seirene gratis.

Hans Fallada – På godt og ondt (1953)

Sejrherrerne har altid ret.

Kirsten Thorup – Indtil vanvid, indtil døden (2020)

… mens seieren er personlig, er nederlaget privat.

Lars Saabye Christensen – Byens Spor – Jesper og Trude (2021)

Kriger er ikke så ille for dem som ikke må betale med de mest direkte omkostninger ved deltakelse. … Krigers velsignelser illustreres godt gjennom etterkrigstiders besværligheter. Selv i seierrike stater hvor intet er ødelagt og bare fiender er drept, selv i slike stater er det som om sorg når seiersjubelen er overstått. Hva som i en periode var en heroisk og forenet nasjon vender tilbake til trivialiteter og indre konflikter. Sorg og tristhet fyller ofte den fred som avløser selv de minste kriger, de største revolusjoner, eller den mest stormende kjærlighet.

Nils Christie og Kettil Bruun - Den gode fiende (1985)

Den amerikanske verden er en verden for gutter – men bare hvis du er en vinner.

Joyce Carol Oates – Vi var familien Mulvaney (1996)

God sportsånd: For noen er det like vanskelig å vinne med verdighet som det er å tape.

Joyce Carol Oates – Svart vann (1992)

Sørstatene gikk til krig fordi de tapte presidentvalget i 1860 uten å akseptere resultatet.

Ketil Raknes – Hvit makt (2024)

Kanskje det viktigste når man ville overleve, var å lære seg å tape i riktig øyeblikk?

Nino Haratischwili – Det åttende livet (2014)

Du kan dø idet du vinner en krig også, vet du – slik du kan dø idet du taper den. Men er ikke det uflaks?

John Irving – Mysterieavenyen (2015)