… hvis ikke dumheten innenfra sett til forveksling lignet talentet, hvis den ikke utad kunne te seg som fremskritt, geni, håp, forbedring, ville vel ingen ønske å være dum, og det ville ikke finnes noen dumhet. Iallfall ville det være meget lett å bekjempe den. … en ekte banalitet rommer alltid mer menneskelighet enn en ny oppdagelse. Der gis simpelthen ikke den betydelige tanke som ikke dumheten forstår å utnytte; den er allsidig bevegelig og kan iføre seg alle sannhetens kledninger. Sannheten derimot har bare én kledning og én vei, og trekker alltid det korteste strå. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) … de psykologiske mekanismene som er i sving innen de store, historiske begivenhetene (som tilsynelatende er utrolige og umenneskelige), er de samme som også styrer våre intime situasjoner (som er fullstendig banale og ytterst menneskelige). Milan Kundera - Romankunsten (1986) Naturen er vår fiende, den er imot alt som menneskelighet og kultur heter. Aksel Sandemose - Det svundne er en drøm (1946) … SS-vakten blir [ikke] voldelig eller sadistisk fordi han tenker at fangen ikke er et menneske; tvert imot vokser hans raseri og går over i sadisme når det går opp for ham at fangen, langt fra å være det undermenneske man har forsøkt å belære ham om, nettopp når alt kommer til alt er et menneske, som ham selv i grunnen, og det er denne motstanden … som vakten ikke orker, den andres ordløse utholdenhet, så vakten slår for å forsøke å få vekk deres felles menneskelighet. Det går selvfølgelig ikke, jo mer vakten slår, desto mer er han nødt til å konstatere at fangen nekter å anerkjenne seg selv som ikke-menneskelig. Til slutt har han ingen annen løsning enn å slå ham i hjel, noe som utgjør et definitivt nederlag. Jonathan Littell – De velvillige (2006) Menneskene delte seg i to kategorier, de forfulgte og forfølgerne. Det sultne villdyret som bor i mennesket og ikke våger å vise seg før de stengsler som settes av en god moral og lovens ord, er fjernet, var nå blitt sluppet løs. Signalet var gitt, og alle stengsler falt. Som så ofte i menneskenes historie ble det stilltiende sett gjennom fingrene med brutalitet og utplyndring, ja til og med mord, forutsatt at det ble begått i høyere interessers navn under påberopelse av bestemte paroler og mot et begrenset antall mennesker av en bestemt kategori og en bestemt overbevisning. Den som i denne tiden bevarte sin sjel ren og holdt øynene åpne, kunne se hvordan et helt samfunn ble forvandlet på en eneste dag. Med ett slag var den gamle byen, som var bygd opp på århundregamle tradisjoner, forsvunnet. Vel hadde det alltid funnets hemmelig hat, misunnelse, religiøs intoleranse og en viss brutalitet og grusomhet, og alt det hadde gammel hevd, men det hadde også funnets menneskelighet og en sans for orden og sømmelighet som hadde holdt de slette instinktene i sjakk og de nedarvede misbrukene innenfor det utholdiges grense, og som etter hvert hadde mildnet og utryddet dem i hele samfunnets interesse. Menn som hadde vært blant de ledende i byen i de siste førti år, forsvant ut av bildet fra den ene dagen til den andre, som om de plutselig alle sammen var døde og borte, og med dem alle de vante forhold, oppfatninger og institusjoner som de representerte. Ivo Andrić – Broen over Drina (1945) Jo mer sorg et menneske har, jo mindre håp det har om å overleve, jo rausere, vennligere, bedre blir det. Vasilij Grossman – Liv og skjebne (1960) I ethvert menneske finnes det noe menneskelig. Vasilij Grossman – Liv og skjebne (1960) Mennesket har allerede innsett at uten tanken på døden kan man ikke forstå hva som skjuler seg i et menneske. Dødens gåte overskygger alt. Svetlana Aleksijevitsj – Krigen har intet kvinnelig ansikt (2006) I krigen er du, som det sies, halvt menneske og halvt villdyr. Sånn er det … På annet vis kan du ikke overleve. Hvis du bare skal være menneske, kommer du ikke levende fra det. Det tar knekken på deg! Svetlana Aleksijevitsj – Krigen har intet kvinnelig ansikt (2006) Men et barn er ikke et menneske. Det blir et menneske når det river seg løs fra favnen og sier «nei». Olga Tokarczuk – Løperne (2007) Det finnes en teori for den menneskelige natur, at de ter seg som fe når de følger ordre. Alfred Döblin – Reise til Polen (1925) Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdighet kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting – til innsekter, til beist, til klumper av puss og verk? Å bli ydmyket, skadet og drept: Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? Han Kang – Levende og døde (2014) ..., som om umenneskelighet var menneskets sanne natur. Nino Haratischwili – Det åttende livet (2014)