Vi har en uforstyrrbar kjerne av konservatisme i oss….Tenk bare at for eksempel Lessing og Voltaire uten å gjøre revolt fant seg i at man på deres tid fortsatt torturerte mennesker … hvilket er ufattbart for våre følelser – og tror dere det forholder seg annerledes med oss? …Verden beherskes av følelsenes treghet.

Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32)

Ethvert menneske vokser til og utvikler seg i overensstemmelse med den jordbunn det er født på.

Yaşar Kemal – Magre Memed (1955)

… motbydelighetens og sletthetens mål fylles sporenstreks opp igjen av nye former, som om verdens ene ben bestandig glir tilbake når det andre tar et steg frem.

Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952)

Hvordan kommer det nye inn i verden? Hvordan fødes det?

Av hvilke sammensmeltninger, omdannelser, sammenkjedninger bygges det opp?

Hvordan overlever det, drastisk og farlig som det er? Hvilke kompromisser, kjøpslagninger, forræderier av dets hemmelige natur må det igjennom for å holde rivningsgjengen, morderengelen, giljotinen unna?

Er fødsel alltid et fall?

Har engler vinger? Kan mennesker fly?

Salman Rushdie - Sataniske vers (1988)

Det er glemselen som skaper konservatisme. Mannen med den såkalt gode hukommelse blir revolusjonær. Den som husker sin barndom kommer til å hate dem som har glemt den, for han vet det betyr en ulykke for de små.

Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor (1933)

Hvem var det som deklamerte sine feilvurderinger og sin skyldfølelse etter nazismens nederlag? Nesten uten unntak, radikale folk. De konservative – hvorav mange hadde sympatisert med nazismen i 1930-årene – følte ingen uro i sine kjellerdyp, men gikk med perfekt samvittighet til angrep på arbeiderbevegelsen som fikk det fulle ansvar for katastrofen 9. April 1940. Og siden, blant mye annet, deres raseri over Tsjekkoslovakias skjebne i 1948 og 1968, ført i pennen av politikere som hadde vist stor forståelse for nazistenes angrep i Sudetlandet 1938. I opprør skrev konservative aviser gjennom etterkrigstiden om terroren etter at Litauen, Latvia og Estland ble innlemmet i Sovjet. Hvor fantes et eneste ord om voldsdiktaturene i disse landene på 30-tallet? Mange av oss radikalere er søvnløse nevrotikere i vår selvransaking, mens våre motstandere legger hodet mot puten og sovner blidelig hver kveld, uten å bli hjemsøkt av drømmer om fjerne år. De har ulastelige sjeler til enhver tid.

Sigurd Evensmo - Inn i din tid (1976)