|
I våre forfedres historier er det bare prester og guder som bruker slippers eller sko. Og disse enkle menneskene sammenligner sko med Europas makt, av samme essens som hærens geværer og kanoner. De var reddere for sko enn for dolker, macheter, sverd og spyd. Pramoedya Ananta Toer – Et barn av alle nasjoner (1975) |
Å undertrykke er del av den koloniale karakter. Og gleden du får ved å undertrykke er til og med dypere enn det du får bare av å forby. Og europeere, som kommer fra sine demokratiske samfunn, etter bare seks måneders ånding av den koloniale luft, vil hurtig bli avhengig av forbud og undertrykkelse, å nyte rettighetene utøvet av de samme lokale konger som de elsker å fornærme og spotte. Pramoedya Ananta Toer – Glasshus (1975) |
Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) |
Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha den nye verdenen eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verdenen. Chimamanda Ngozi Adichie – En halv gul sol (2006) |
Europeerne som kom visste ikke hva humus og falafel var, men senere erklærte de at dette var retter fra det ”autentiske jødiske kjøkken”. De hevdet at villaene i Quatamon var ”gamle jødiske boliger”. De hadde ingen brune fotografier eller gamle tegninger av sine forfedres liv på jorden de hadde elsket og dyrket. De kom fra fremmede nasjoner, og i Palestinas jord fant de mynter fra kanaanittene, romerne, osmanerne, og solgte dem deretter som sine egne ”eldgamle jødiske kunstgjenstander”. Da de kom til Jaffa, fant de appelsiner like store som vannmeloner og sa: ”Se! Jødene er berømte for sine appelsiner.” Men disse appelsinene var et resultat av mange hundre års palestinsk fruktdyrking, der man hadde perfeksjonert kunsten å dyrke sitrusfrukter. Susan Abulhawa – Morgen i Jenin (2010) |
Ingen europeere bryr seg om bevis. Når en mann har et svart ansikt, er mistanke bevis. George Orwell – Burmese Days (1934) |
Når sant skal sies, sir, så gjør menneskene det som står i deres makt å gjøre. Vi er ikke annerledes enn faraoene eller mongolene i så måte. Forskjellen er bare at når vi dreper folk, føler vi oss tvunget til å late som det skjer i en høyere saks tjeneste. Det er denne dydigheten, …, som aldri vil bli tilgitt av historien. Amitav Ghosh – Et hav av valmuer (2008) |
Engang hørte California til Mexico og jorden der til meksikanere. Men en horde fillete febrilske amerikanere strømmet inn. Og hungeren etter jord var så stor at de tok landet, stjal Sutters jord, Guerreros jord, tok konsesjonene og rev i stykker kontraktene og trettet og sloss om dem, disse rasende sultne menneskene. Og de vaktet på landet, som de hadde stjålet, med geværer. De satte opp huser og låver, de pløyde jorden og plantet. Og jordstykkene ble besittelser, og besittelsene ble eiendommer. John Steinbeck – Vredens druer (1939) |
… britene hadde det med å bruke ord som ”ekspedisjon” og ”passivisering” for det å drepe og stjele. Chimamanda Ngozi Adichie – Kvelningsfornemmelser (2009) |
Arabere i Israel har alle rettigheter, men over landet Israel har de ingen rett. … Okkupasjon skaper ikke historisk eiendomsrett. En okkupants eie over landet han erobrer er gyldig bare hvis eieren av det landet er fraværende og ikke protesterer mot tyveriet over en lang periode. Men hvis eieren var til stede på eiendommen … presset inn i et hjørne i hundrevis av år, fratar ikke dette dem deres rett, men tvert imot forsterker den. Ben-Zion Dinur - Our Right to the Land (Intervju i Mordechai Cohens ”Chapters in the History of Eretz-Israel”, vol 1, Tel Aviv: Ministry of Defense, 1981. (side 410-14) – oversatt etter Shlomo Sand – The invention of the land of Israel (2012) |
Den andre verdenskrigen og katastrofen som rammet jødene skapte omstendigheter som gjorde Vesten i stand til å presse en settlerstat på den lokale befolkningen. Etableringen av staten Israel som et tilfluktssted for de forfulgte jøder fant sted i de siste tider, eller, for å være mer presis, på slutten av den døende koloniale æra. Shlomo Sand – The invention of the land of Israel (2012) |
… tross mange, veldig store forskjeller hørte Imperial India, Fascist Italia og Nazi Tyskland alle til sammenlignbare universer. Alle var i ulik grad autoritære; alle gjorde mye for å demonstrere sin storhet; alle var basert på en myte om rasemessig overlegenhet og støttet seg i siste instans på vold. William Dalrymple – City of Djinns (1993) |
Personer i denne romanen snakker ofte om ”jødene” når de refererer til sionister eller israelere. Til tross for at jeg selv opplever bruken av dette ordet som støtende, både rent språklig og sosialt, gir det et riktigere bilde av hvordan folk faktisk snakker, og mitt mål som forteller er å være tro mot personene. Blant palestinere som lever med okkupasjon, brukes begreper som Israel, jødedom og sionisme ofte synonymt. Denne sammenblandingen av jødedom, sionisme og Israel er en av mange tragedier som har rammet denne delen av verden etter at staten Israel ble opprettet. Jødedommen er hjemmehørende i hele Midtøsten. Den jødiske arven fra Marokko og Egypt til Irak og Iran er en viktig del av og uløselig knyttet til vår felles historie, som en gang var ensbetydende med en opplyst og fremgangsrettet kultur. Sionismen, derimot, er en nasjonalistisk ideologi som ble født i Europa, og er blitt manifestert som en rasistisk stat i Midtøsten, der én folkegruppe har overherredømme. Tragisk nok har det overveldende flertallet av jødiske individer som har vært i kontakt med palestinere, nesten utelukkende kommet med dødsmaskiner, og de har etterlatt seg en terror og en elendighet som langt på vei har utvisket skillet mellom en høyverdig religion hjemmehørende i denne regionen og en kolonistat. Til syvende og sist var valget av ordet ”jødene” ikke mitt valg, men valget til personene i boken. Susan Abulhawa – Det blå mellom himmel og hav (2015) |
Først da det ble klart at bosetterne ikke var kommet for å leve side om side med den innfødte befolkningen, men i stedet for den, begynte palestinerne å gjøre motstand. Da den motstandskampen var i gang, tok den raskt samme form som enhver kamp mot kolonisering. Ilan Pappe – Ti myter om Israel (2017) |
Perhaps … real difference between British and French colonialism. TheFrench made up their minds about what they wanted to do and did it. The British, on the other hand, never did anything without first sending out a Commision of Inquiry to discover all the facts, … Chinua Achebe – Arrow of God (1964) |
Allerede på syttitallet prøvde velmenende vestlige hjelpearbeidere å føre palestinske og jødiske unger sammen, som om situasjonen vi befinner oss i, handler om to parter som ikke liker hverandre, og ikke om verdens siste jævla kolonialiseringsprosjekt. Susan Abulhawa – Fortellingen om Nahr (2020) |
… prestene her i Amerika er selve landets historie. Kolonistene kom hit, ført av prester. De spredde seg over landet, ført av prester. Hvem tror De har grunnlagt de fleste nybygder, i skogene østpå eller i villmarken her? Hvem har anlagt byer, bygd hospitaler, skoler, universiteter – jo, det er prester. Johan Bojer – Vår egen stamme (1924) |
Man burde saksøke den vestlige kolonisering i Afrika for voldtekt mot mindreårige. Ikke for ingenting blir fenomenet skamløst kalt penetrasjon. Det 19. århundre vil for ettertiden stå som epoken da en brunstbølge feide over Europa. Det gjaldt å trenge dypest inn. Hvilken rolle spilte det om offeret, som brutalt mistet møydommen, fikk varig mén? Sylvain Bemba – Mørkerommet (1964) |
Å nasjonalisere i borgerskapets språkbruk kort og godt betyr å overføre koloniherrenes privilegier til en innfødt herskerklasse. Frantz Fanon |
Det er ikke alltid nødvendig å felle dem med kuler, det holder om man alkoholiserer dem. Men selvsagt er det mer underholdende å drepe dem. Isabel Allende –En lykkens datter (1999) |
… å jo, visst elsker han henne – akkurat som engelskmennene elsket India og Afrika og Irland – det er kjærligheten som er problemet, folk behandler elskerne sine dårlig … Zadie Smith – Hvite tenner (2000) |
… hvis de britiske besittelsene i Afrika skulle ha noen fremtid, måtte den afrikanske befolkningen gradvis reduseres og med tiden bli utradert og erstattet av europeiske bosettere. Abdulrazak Gurnah – Svik (2005) |
Det undrer meg at De aldri har tenkt på å utvandre, ... Charles Dickens – David Copperfield (1850) |
At noen enkeltpersoner gikk i dansk tjeneste, er ikke tilstrekkelig til å kunne beskrive Norge som stat som en kolonial aktør. Terje Tvedt – Norske tenkemåter - Tekster 2016 – 2024 (2024) |
Det finnes ikke en eneste av våre tidligere kolonier hvor vi ikke har efterlatt oss minst ti millioner tomme rødvinsflasker og seks millioner tomme blikkbokser. Jens Bjørneboe – Kruttårnet (1969) |
Summen av hele kolonihistorien er at begge parter er blitt sjelelig skadet av møtet, - både kolonifolkene og koloniherrene er syke efter det som har hendt de siste århundrene. Jens Bjørneboe – Stillheten (1973) |
Ved å lage en fredsavtale som ikke inkluderte det okkuperte Palestina, ble israelerne nærmest oppmuntret til videre kolonisering. Odd Karsten Tveit – Palestina – Israels ran, vårt svik (2023) |