|
Det ser ut som det kristne mennesket bare har to valgmuligheter: Enten den stadig eksisterende tryggheten i den altomfattende katolske verden, i kirkens bokstavelig moderlige skjød, eller akseptere den absolutte protestantismen med dens frykt for den abstrakte guden - og der denne eslutning ikke fattes, der tynges sinnene av redsel for framtiden. Og faktisk er det så at i alle de land der menneskene ikke har bestemt seg, ligger denne redselen latent, selv om den bare ytrer seg i avsky for jødene, siden deres åndsliv og livsførsel oppfattes som et avskyelig bilde av hva som skal komme, selv om dette ikke erkjennes åpent. Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) |
Når en kristen er ute av seg for noe, drikker han, - en jøde går og spiser riktig godt. Mat er det beste … Erich Maria Remarque – Tre kamerater (1938) |
Jødene kunne lagt sak mot disse gudstyvene [slike som paven og Muhammed] og fått dem dømt til tukthus ifølge bernkonvensjonen som legger tung straffeutmåling for tyveri av patenter og tankefoster. For ikke å nevne skandaler som den da de kristne nedlot seg og stjal fra jødene deres nasjonallitteratur og skjøtte til i enden av den et gresk nattarbeid som de kaller nytestamentet; dessuten et antisemittisk skrift. Haldór Kiljan Laxness – Kristenrøkt under jøkulen (1968) |
Da jeg var i ni-årsalderen, i Budapest, ønsket jeg ikke at vi jøder skulle bli reddet fra nazistene. Jeg sier det som det er, og jeg skammer meg over det: Det jeg ville, det var å ikke være jøde. Antonio Muños Molina - Sefarad (2001) |
De eneste europeerne i hele Europa i 20- og 30-årene var jøder. Far sa bestandig: I Tsjekkoslovakia lever det tre folk – tsjekkere, slovaker og tsjekkoslovaker, det vil si jøder. Amos Oz – En fortelling om kjærlighet og mørke (2002) |
Tusen ganger ble det banket inn i hodet på ethvert jødisk barn at de måtte oppføre seg pent og høflig, selv om folk var rå eller fulle, ikke under noen omstendighet krangle med gojim eller prute for mye på prisen, for all del ikke irritere dem, for all del ikke være oppsetsig, alltid, alltid snakke rolig og smilende, så de ikke skulle si vi var sjenerende, og alltid snakke et korrekt polsk, så de ikke skulle få sagt at vi ødela språket, men heller ikke snakke et altfor forfinet polsk, så de ikke skulle få sagt at vi ønsket å klatre for høyt, så de ikke skulle få sagt at vi var ærgjerrige, og for alt i verden måtte de ikke komme og si at vi hadde flekker på skjørtet. Kort sagt – vi måtte hele tiden anstrenge oss for å gjøre et godt inntrykk, og da kunne ikke noe barn komme og ødelegge det gode inntrykket, for det skulle ikke mer til enn et eneste barn som ikke hadde vasket håret som det skulle og hadde fått lus, og straks kom hele det jødiske folket i et dårlig lys. Og selv da kunne de ikke fordra oss, og vi måtte for alt i verden ikke gi dem enda en grunn til ikke å fordra oss. Amos Oz – En fortelling om kjærlighet og mørke (2002) |
Det var tider i Europa da enhver som argumenterte for at alle jøder tilhørte en nasjon av ukjent opprinnelse straks ble klassifisert som antisemitter. I dag vil enhver som tør å antyde at folkene som er kjent i verden som jøder (i motsetning til dagens jødiske israelere) ikke er, og aldri har vært ett folk eller en nasjon, straks bli stemplet som jødehater. Shlomo Sand – The invention of the Jewish people (2008) |
De kristne er de som minnes, jødene er de som ennå håper. Eric-Emmanuel Schmitt – Noas Barn (2004) |
... det jødiske folk har en uangripelig, evig og historisk rett til Israel, arvet fra deres forfedre. Regjeringserklæringen til Likud (juni 1977) |
Personer i denne romanen snakker ofte om ”jødene” når de refererer til sionister eller israelere. Til tross for at jeg selv opplever bruken av dette ordet som støtende, både rent språklig og sosialt, gir det et riktigere bilde av hvordan folk faktisk snakker, og mitt mål som forteller er å være tro mot personene. Blant palestinere som lever med okkupasjon, brukes begreper som Israel, jødedom og sionisme ofte synonymt. Denne sammenblandingen av jødedom, sionisme og Israel er en av mange tragedier som har rammet denne delen av verden etter at staten Israel ble opprettet. Jødedommen er hjemmehørende i hele Midtøsten. Den jødiske arven fra Marokko og Egypt til Irak og Iran er en viktig del av og uløselig knyttet til vår felles historie, som en gang var ensbetydende med en opplyst og fremgangsrettet kultur. Sionismen, derimot, er en nasjonalistisk ideologi som ble født i Europa, og er blitt manifestert som en rasistisk stat i Midtøsten, der én folkegruppe har overherredømme. Tragisk nok har det overveldende flertallet av jødiske individer som har vært i kontakt med palestinere, nesten utelukkende kommet med dødsmaskiner, og de har etterlatt seg en terror og en elendighet som langt på vei har utvisket skillet mellom en høyverdig religion hjemmehørende i denne regionen og en kolonistat. Til syvende og sist var valget av ordet ”jødene” ikke mitt valg, men valget til personene i boken. Susan Abulhawa – Det blå mellom himmel og hav (2015) |
Det fantes verken synagoger, talmudskrifter eller toraruller i det gamle Judea. Yuval Noah Harari – Sapiens (2011) |
Jeg skal fortelle deg noe om holocaust. Det ville være fint å kunne tro at mennesker som har vært gjennom lidelser, har blitt renset av lidelsen. Men så er det omvendt. Det gjør dem verre. Det korrumperer. Det er noe med lidelsen som skaper en slags egoisme. Herzog (som var president i Israel på den tida) holdt tale i den tidligere konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, men han snakket bare om jødene. Hvordan var det mulig ikke å nevne at andre – mange andre – hadde lidd der? Når syke mennesker har det vondt, klarer de ikke å snakke om noen andre enn seg selv. Og når slike uhyrlige ting har skjedd med ditt folk, føler du at ingenting kan sammenlignes med det. Du får en slags moralsk «fullmakt», en tillatelse til å gjøre det du vil – fordi ingenting kan sammenlignes med det som skjedde med oss. Dette er en moralsk immunitet som føles helt tydelig i Israel. Alle der overbevist om at IDF (Israels militære styrker) er mer humane enn noen andre militære. «Purity of arms» - våpenrenhet – var doktrinen til Haganah-hæren i 1948. Men den var aldri sann. Uri Avnery – Intervjuet av Robert Fisk i 1987, gjengitt i Klassekampen 22/08-18 |
… alle gjør feil, selv Gud! … Gjorde ikke Gud selv en feil da han plasserte jødene i Russland, slik at de ble pint som om de skulle vært i helvete? Isaac Babel – The Odessa Stories (1923) |
«For noen få dager siden leste jeg en notis i avisen om at doktor Jacoby, en jødisk advokat i München, som var en av min fars beste venner, var blitt drept i Auschwitz. Da så Höss fortalte hvordan han hadde utryddet to og en halv million jøder, innså jeg at han var mannen som med kaldt blod hadde drept min fars beste venn – en god, anstendig, vennlig gammel mann – og millioner av uskyldige mennesker som ham. Og jeg hadde ikke gjort noe for å stanse det! Jeg drepte ham nok ikke selv, men det jeg sa, og det Rosenberg sa, gjorde alt dette mulig!» (Hans Frank under rettssaken i Nürnberg april 1946) Philippe Sands – Tilbake til Lemberg (2016) |
Hvor fattige ville vi ikke vært, skrev Lemkin, hvis Philippe Sands – Tilbake til Lemberg (2016) |
Aldri har det jødiske folk hatt en så vidsynt leder som Ben Gurion. Det var knapt noen annen som helt og fullt fattet at utsagnet «her er et folk som bor for seg selv, det blir ikke regnet blant andre folkeslag», er en forbannelse og ikke en velsignelse. Amos Oz – Judas (2014) |
Jesus var slett ikke kristen. Jesus ble født som jøde og døde som jøde. Det streifet ham aldri å stifte en ny religion. Det var Paulus, Saulus fra Tarsus, som fant opp kristendommen. Jesus selv sa ettertrykkelig: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Amos Oz – Judas (2014) |
Allerede på syttitallet prøvde velmenende vestlige hjelpearbeidere å føre palestinske og jødiske unger sammen, som om situasjonen vi befinner oss i, handler om to parter som ikke liker hverandre, og ikke om verdens siste jævla kolonialiseringsprosjekt. Susan Abulhawa – Fortellingen om Nahr (2020) |
Tyskland var blitt tvunget til å trekke sverdet «for å forsvare seg mot misunnelig, rovgriske naboer» i en krig startet av «kapitalens og judaismens evig nedbrytende krefter». Philippe Sands – Skyggespillet (2020) |
Antisemittisme i USA og Europa lå også bak da mange gikk inn for å opprette en jødisk stat i Midtøsten fremfor å love beskyttelse gjennom statsborgerskap i eget land. Odd Karsten Tveit – Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag (2020) |
Sabatten og helligholdelse av den er et hovedprinsipp i den religiøse jødedommen. Alfred Döblin – Reise til Polen (1925) |
Betingelsen var at palestinerne lydig underla seg sine jødiske overherrer. Odd Karsten Tveit – Palestina – Israels ran, vårt svik (2020) |