Det gjelder bare å gjøre sin mann til sin egen etterforsker. Han kan passe
på seg selv, se seg over skulderen om noen skulle følge etter ham, og når
han skal til å handle svikefullt, vil han bli så forferdet ved tanken på
at han kan bli avslørt, at han ikke makter å gjøre noen ting, og lemmet
holder seg på plass i underbuksene, lite og kaldt, skamfullt og ynkelig.
Det er bare å overta hans sinn, og selv om han ikke foretar seg noen som
helst, vil han føle seg skyldig. I siste instans, når sjalusien godt og
vel er i gjenge, tar helvet plass mellom de to, og man vil få se sin mann
komme og anklage seg selv for utroskap han aldri har begått. Da er seieren
sikret. Da er det ikke lenger nødvendig å kreve troskap, tillit, respekt…
Tahar ben Jelloun – Den gale natten (1997)
|