Det finnes bare én måte å bekjempe livets sorger og bedrøvelse på – med latter og jubel. Rohinton Mistry – Familieanliggender (2002) Først er det massen, hoi polloi, som simpelthen nekter å se at livet er en vits. De ler ikke av livet, men arbeider, sanker, tygger, skiter, knuller, formerer seg, eldes og dør som okser forspent for plogen, like idiotisk som de levde. Deretter er det de som …. vet at livet er en vits og som har mot til å le av det … Endelig er det de som vet at livet er en vits, men som lider under det. Jonathan Littell – De velvillige (2006) Hvor tynn er ikke linjen mellom humor og mobbing. Åsne Seierstad – En av oss (2014) Judy har aldri eid en dukke, aldri hørt om Askepott, aldri lekt noen leker. Da hun var ti år, prøvde hun en gang å leke med andre barn, men barna kom ikke overens med Judy, og Judy kom ikke overens med dem. Hun oppført seg som hun var et dyr av en annen art, og begge parter mislikte straks den andre. Det er ytterst tvilsomt om Judy vet hvordan man skal le. Hun har sett andre gjøre det så sjelden at det er mest sannsynlig at hun ikke vet det. Hva ungdommelig latter angår, har hun helt sikkert aldri vært vitne til det. Skulle hun gjøre noe forsøk på det, ville tennene hennes sikkert stå i veien, og skulle hun prøve å legge ansiktet i slike folder, slik hun ubevisst har etterapet andre ansiktsuttrykk, ville hun sikkert sett eldgammel ut. Slik er Judy. Charles Dickens – Bleak House (1853) Det er unge menneskers fortrin å være helt uten sans for humor. Hans Fallada – Vi ventet et barn (1934)