|
Fordi hukommelsen vår og følelsene våre er så ustabile og så ensidige, og overhodet ikke til å stole på, er vi hele tiden avhengige av å referere videre til noe annet – en alternativ virkelighet eller sannhet – for å forsikre oss om at ting virkelig eksisterer. Ofte er det umulig å si i hvilken grad det vi oppfatter som virkelighet, faktisk er det, og i hvilken grad det kun er noe vi er blitt enige om å kalle ”virkeligheten”. Den eneste metoden vi har for å forankre virkeligheten som virkelighet, er gjennom henvisning til noe annet – en tilgrensende virkelighet – som vi kan bruke som sammenligningsgrunnlag. Problemet er at den også trenger en annen, tilgrensende virkelighet som sannhetsbevis. Dette blir i bevisstheten vår en endeløs henvisningsrekke. Så lenge denne rekken opprettholdes og forblir ubrutt, har vi fornemmelsen av å eksistere, selv om det kanskje er en overdrivelse å hevde noe sånt som at ”jeg eksisterer”. Imidlertid kan det skje noe som fører til at rekken brytes. Da mister vi grepet på tilværelsen. På hvilken side av bruddstedet vil virkeligheten da befinne seg, på denne, eller på den andre siden? Haruki Murakami – Vest for solen, syd for grensen (1992) |
Kraftens aggressivitet er fullstendig desinteressert, umotivert, den vil bare sin egen vilje, den rene irrasjonalitet … i det øyeblikket da fornuften vinner sin fullstendige seier, er det den rene irrasjonalitet (…) som griper tak i verdensscenen, fordi det ikke lenger finnes noe system av allment godtatte verdier som vil kunne hindre den. Milan Kundera - Romankunsten (1986) |
Muligheten til selvmord er en nåde som man bare sjelden blir seg bevisst. Den gir en illusjon av den fri vilje. Og sannsynligvis begår vi flere selvmord enn vi noen gang aner. Vi vet det bare ikke. Erich Maria Remarque – Natt i Lissabon (1962) |
Hvis du ser bort fra stokken som gir smerte Veien til det oppvåknede liv – Fullkommen tålmodighet – Mahayanabuddhismen |
Hukommelsen er et monstrum; du glemmer, men det gjør ikke den. Den gjemmer på alt. Den tar vare på ting for deg, eller gjemmer dem – og kaller dem frem i minnet igjen med en vilje som er uavhengig av din egen.
John Irving – En bønn for Owen Meany (1989) |
... sannheten er så mye lettere å memorere enn en løgn. Graham Greene – Den menneskelige faktor (1978) |
Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over store avstander og opphold i fjerne, fremmede land, medfører? Min teori er at vi stadig legger ut på nye reiser fordi vi fra naturens side er utstyrt med en svikefull og feilbarlig hukommelse. Vel hjemme igjen forvandles ubehaget til festlige anekdoter, eller glemmes helt. Hukommelsen er ingen rett linje, men et diagram fylt med punkter - høydepunktene - og ellers tomrom. Dessuten er hukommelsen abstrakt. Sett fra fremtiden fortoner fortidens ubehag seg nesten uvirkelig, som en drøm. Erika Fatland – Sovjetistan (2014) |
For sies det ikke at vi er summen av våre minner? Tor Åge Bringsværd – Gobi – Djengis Khan (1987) |
Å gløyme er den største fridommen eit menneske kan eige. Fengsel, celler, dører, låsar, problem, menneske; alt som set grenser i livet mitt og seier at det er forbode å gå vidare, blir viska ut og forsvinn. Ahmet Altan – Eg får aldri sjå verda igjen (2018) |
… verden blir et bedre sted hvis vi straks utvisker smertefulle fakta fra hukommelsen, for da vil de miste sin kraft og ikke lenger kunne forfølge oss. Olga Tokarczuk – Løperne (2007) |
Minnet og fantasien har samme plass i hjernen, akkurat som følelser og rasjonelle tanker oppstår i samme sted i hjernebarken. Bergsveinn Birgisson – Mannen fra middelalderen (2020) |
Det er bare de rike som kan gjenfinne den tapte tid. For de fattige tegner den bare opp d vage sporene på veien mot døden. Og for å holde ut, er det best å ikke huske for mye. Albert Camus – Det første menneske (1994) |
Erindringer forskyder sig med årene, man har ikke den samme barndom hele livet, ... Kirsten Thorup – Erindring om kærligheden (2016) |
Man kan ha glemt tusen ting som er langt viktigere enn det man har festet seg ved. Johan Borgen – Barndommens rike (1965) |
“Jeg kan ikke huske noget, før det er sket.” ”Det er en dårlig hukommelse, der kun virker bagud,“ bemærkede dronningen. Lewis Carrol – Bag spejlet (1872) |
… når vi kommer til våre dagers ende, viser det seg at vi bare har levd det vi er i stand til å fremkalle i erindringen. Isabel Allende – Summen av dagene (2007) |
Glemselen er hukommelsens vraker. Det som blir igjen, er erindring. Lars Saabye Christensen – Vrakeren (2023) |
Noen minner leges aldri. De falmer ikke, selv om tiden går; alt annet blir gradvis slitt ut, unntatt akkurat de erindringene. Han Kang – Levende og døde (2014) |
Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen klager over sin dårlige forstand! Jens Bjørneboe – Frihetens øyeblikk (1966) |
Den som ikke har hukommelse, lager seg en av papir. Gabriel García Márques – Kjærlighet i koleraens tid (1985) |
... hvor underlig det er at minnene har farger -? Johan Borgen – Vi har ham nå (1957) |
... katter husker ingen. Gabriel García Márques – Kjærlighet i koleraens tid (1985) |