… [landsbyboerne har) ikke særlig sans for helter (som kjemper og seirer), men saktens for martyrer, for disse støtter behagelig opp under deres lojale passivitet, forsikrer dem på ny om at tilværelsen bare har ett valg: mellom å utlever seg til bøddelen eller å lystre.

Milan Kundera – Latterlige kjærlighetshistorier (1970)

Tro meg, engang får vi se en like krypende beundring for Hitler som for Napoleon, og ingen av dem har gjort annet enn å svi huset ned over hodet på oss.

Aksel Sandemose – Det svundne er en drøm (1946)

Den gale begikk selvmord, og helten ofret seg for en sak, men begge døde …

Paulo Coelho – Veronika vil dø (1998)

…ingen rytterstatue finnes til minne om en taper.

Per Olov Enquist – Livlegens besøk (1999)

… soldaten tar seg bedre ut som død på slagmarken enn i live på flukt.

Miguel de Cervantes Saavedra – Don Quijote (1615)

Det er unødig heroisme å sitte edru og stirre inn i fortiden.

Erich Maria Remarque – Triumfbuen (1945)

Heroiske drømmer er trøsten til den ulykkelige.

Orhan Pamuk – Snø (2002)

I enhver historie er skurken av vesentlig betydning, for det finnes ingen helter uten fiender som kan måle seg med dem.

Isabel Allende – Zorro (2005)

… han var av det stoff som naturen støper sine helter av, kristne så vel som hedenske – sine lovgivere, sine store statsmenn, sine erobrere; et fast bolverk for store interesser, men så altfor ofte en kald og brysom figur, dyster og utilpass, ved hjemmets lune arne.

Charlotte Brontë – Jane Eyre (1847)

Historieskrivingens grunnleggende problem er at vi alltid betrakter fortidens begivenheter i lys av deres konsekvenser, alltid i lys av hvordan alt gikk til slutt, og når kjedene av årsak og virkning går opp i rette linjer i betrakterens øye, overfører vi den ordenen vi ser i etterkant, inn i motiver og tankesett. Slik skrives historien, og ut av den stiger store menn med storstilte planer og enkle kongstanker. En Cæsar som kaster terningene og krysser Rubicon, en Harald Hårfagre som vil samle et kongerike – en Olav Haraldsson, som etter år i viking vender hjem for å kristne Norge.

Tore Skeie – Hvitekrist (2018)

Hvert leirbål spenner ben på sannheten og gjør redselen om til heroiske eventyr. Slik sørger hver generasjon for å forføre den neste. Fedre viser stolt frem sine arr og morsmelken er full av løgn.

Tor Åge Bringsværd – Gobi – Djengis Khan (1987)

Da den innledende euforien og ekstreme patriotismen vek plassen for tragedier og redsler i ufattelig omfang, oppsto det en forklaring som omskrev historien og fremstilte krigen som en kamp mellom Tyskland og de allierte, en debatt som har dreid seg om førstnevntes relative skyldighet og sistnevntes heltemot.

Peter Frankopan – Silkeveiene (2015)

Hvordan det er å være etterkommere etter heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under dem? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?

Joyce Carol Oates – Svart jente / Hvit pike (2006)

Det er vel slik helter er: mennesker som endelig får slå i hjel, hvilket de har drømt om hele livet.

Göran Thunström - Juleoratoriet (1983)