Å bo i Havana var det samme som å bo i en fabrikk hvor det ble produsert menneskelig skjønnhet på løpende bånd. Graham Greene – Vår mann i Havana (1958) Fidel og Ché befridde oss fra underdanig nikking og lærte oss at vi kunne tenke selv, men så fikk vi ikke lov til å bruke – eller snakke høyt om – tankene vi skapte. Vegard Bye og Dag Hoel – Dette er Cuba – alt annet er løgn (1996 – 2005) Det er en rik forståelseshorisont med utspring i Afrika som svarte deler og som hvite ikke kan trenge inn i. Slik de hvites verden er forbeholdt hvite. Vegard Bye og Dag Hoel – Dette er Cuba – alt annet er løgn (1996 – 2005) Det er lite i veien med Havana som ikke kan fikses av en ansvarlig økonomisk politikk. Byen har én ressurs, som til syvende og sist er en ufattelig rikdom: Menneskene som bor der. Jeg vet at det ikke teller stort i våre dager, da menneskemangel er det minste problemet i verden, men materialet i Havana er like fullt unikt. De er velutdannede uten å være blaserte, vakre uten å være kunstige, stolte uten å være arrogante, fattige uten å ha mistet gnisten i øynene. Torgrim Eggen (og Rolf M Aagaard) – Duften av Havana (2002)