For gjennomsnittsmennesket, drevet som det er av nifse fantasier, finnes det nesten ikke noe mer frydefullt og pirrende enn på trygg avstand å betrakte det onde og dets blottstilte følger. Yukio Mishima – Sne om våren (1968) Folk elsker store ulykker, dramatiske forbrytelser. Slike hendelser ville blitt sett på med forferdelse, med angst, med fortvilelse i et godt samfunn der menneskene var opptatt av interessante måter å leve livet på. Men i et dødt samfunn er slike hendelser en stimulans. Behovet for å oppleve at følelsene tross alt er der, selv om de som oftest slumrer. Og samfunnet har taket på oss. Også når det gjelder fritida. De fleste av oss har valget mellom mer eller mindre spekulative aviser, mer eller mindre dumme TV-program, mer eller mindre konvensjonelle radioprogram. Disse mediene forteller oss at vi stort sett har det godt, og at folk i andre deler av verden stort sett har det jævlig. Noen av oss får dårlig samvittighet når vi får vite at vi har det så godt. For vi syns jo ikke det sjøl, og siden vi ikke syns det, må vi være noen misfornøyde sytehoder. Gunnar Lunde – Kanskje fins det fine dager (1976) Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme. Henrik Ibsen – Vildanden (1884) … å oppleve mer enn andre er et av de første og sikreste tegn på gjennomsnittsmennesket … Robert Musil – Mannen uten egenskaper (1952)