…ingen av dem (Wagner og Bonaparte) har noe syn for helheten, et avvik som vi pleier å kalle geni, for ikke å si uhyrlighet, hvilket går ut på ett. Llorenç Villalonga – Bearn (1956 – 1961) ”Jeg vet at dagens verden ikke vil anerkjenne mitt verk,” sa han til seg selv, stolt over å være misforstått. Det var jo prisen alle genier måtte betale. Paulo Coelho – Veronika vil dø (1998) Geniet vanner sitt verk med tårer. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843) Historien gjøres ikke av noen. Ingen kan se historien, likså litt som noen kan se gresset gro. Kriger og revolusjoner, keisere og Robespierre’er er historiens organiske stimuli, dens gjærstoffer. Revolusjoner gjennomføres av aktive, ensidige fanatikere, folk som i sin trangsynthet nærmer seg det geniale. I løpet av noen timer eller dager omstyrter de den gamle orden. Selve omveltningen kan vare noen uker, i høyden noen år, men siden dyrker man i desennier og århundrer som en helligdom den sneversynthetens ånd som hitførte omveltningen. Boris Pasternak – Dr. Zhivago (1957) Det finnes gale kvinner og det finnes talentfulle kvinner, men ingen har denne galskapen i talentet som kalles geni. Simone de Beauvoir – Det annet kjønn (1949) Vi har utropt fremskrittet til vår avgud. Med fremskritt mener vi noe nytt som ikke har vært før, og følgelig må det være bedre enn alt som hittil har eksistert. Det spiller ingen rolle om vi beveger oss innen teknikkens, vitenskapens, samfunnsordenens eller kunstens område. Å oppdage noe nytt var tidligere forbeholdt geniene, i dag holder det med et vitnemål fra høyskole eller i det minste et månedslangt kurs og den nødvendige porsjon dristighet eller snarere frekkhet. Kanskje det ville være bedre hvis vi beskjeftiget oss mindre med spørsmålet om vi har sett eller uttrykt noe nytt og bekymret oss mer om hvorvidt det vi har sett eller uttrykt, i det hele tatt er til noen nytte for noen. Ivan Klíma – Mine gyldne håndverk (1989)