Det har alltid vært slik at to generasjoner som tangerer hverandre og avløser hverandre, har vanskeligst for å komme ut av det med hverandre og i grunnen er de som kjenner hverandre minst. Mange uoverensstemmelser og konflikter mellom generasjoner beror i likhet med de fleste andre konflikter her i verden, på rene misforståelser. Ivo Andrić – Konsulene (Travnik-Krøniken, 1945) I sitt skrift Styringskunst skriver Ho Yen-hsi: Hver ny generasjon er som en kvinne med sine månedlige renselser. Etter en periode med labilitet, opphovning og dårlig humør følger det obligatoriske blodet. Først deretter vender livet tilbake til ro og orden. Mennesket er ondt og grusomt, men det som er verre, er at det også har en revisors sjel og stadig krever nye verifikasjoner på gamle feiltrinn. P.C. Jersild – Genienes tilbakekomst (1987) Når man omsider har lært, er man blitt for gammel til å bruke lærdommen. Og så fortsetter det – bølge etter bølge, generasjon etter generasjon. Ingen lærer noe som helst av andre. Erich Maria Remarque – Den sorte obelisk (1956) … sånn [har] alderdommen talt til alle tider, jamret seg over ungdommens fordervelse og gudbevaret seg for de ulykker som ungdommens ideer måtte ende med og bringe over verden. […] det har også til alle tider som spottet over de gamles advarsler og var henrykte over seg selv og strøk av gårde i den retning de mente utviklingen gikk – innbilte seg at de danset foran arken, når de lot seg drive med strømmen. […] Verden har vært på randen av undergang nokså mange ganger – og livet har somme tider gitt de gamle rett i jeremiadene og sommetider de unge rett i deres tillit til fremtiden. Men vi glemmer de individer som ble offer for hver katastrofe i historien … Sigrid Undset – Gymnadenia (1929) Hver generasjon må ha mulighet til å skylde på den forrige generasjonen for sine problemer. Charles M Schulz – The Complete Peanuts Enhver menneskelig generasjon har sine egne illusjoner om sivilisasjonen. Den ene tror å være med på dens oppblomstring, de andre å være vitne til at den visner. I virkeligheten både blomstrer og visner den samtidig, alt etter hvilket synspunkt den ses fra. Ivo Andrić – Broen over Drina (1945)