…mennesket vet [aldri] hvem det lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk det aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal blir lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er det forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakker i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden. Alejo Carpentier – Riket av denne verden (1949) Dumheten utviskes ikke av naturvitenskapen, teknikken, fremskrittet og det moderne – tvert imot, sammen med fremskrittet gjør også dumheten sine fremskritt! Milan Kundera - Romankunsten (1986) … motbydelighetens og sletthetens mål fylles sporenstreks opp igjen av nye former, som om verdens ene ben bestandig glir tilbake når det andre tar et steg frem. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) … hvis ikke dumheten innenfra sett til forveksling lignet talentet, hvis den ikke utad kunne te seg som fremskritt, geni, håp, forbedring, ville vel ingen ønske å være dum, og det ville ikke finnes noen dumhet. Iallfall ville det være meget lett å bekjempe den. … en ekte banalitet rommer alltid mer menneskelighet enn en ny oppdagelse. Der gis simpelthen ikke den betydelige tanke som ikke dumheten forstår å utnytte; den er allsidig bevegelig og kan iføre seg alle sannhetens kledninger. Sannheten derimot har bare én kledning og én vei, og trekker alltid det korteste strå. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) Da en stor oppdager en gang ble spurt om hvordan han klarte å få så mange nye idéer, svarte han: "Ved ustanselig å tenke på det." Og man kan vel faktisk si at når de uventede ideer innfinner seg, skyldes det ene og alene at man venter dem. De er for en ikke liten dels vedkommende et resultat av karakteren, av konstante tilbøyeligheter, utholdende ærgjerrighet og uavlatelig beskjeftigelse. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) Den katolske kirke begikk en alvorlig feil da den truet denne mann (Galileo Galilei) med døden og tvang ham til å tilbakekalle sine påstander, istedenfor å ta ham av dage uten dikkedarer; for av hans og hans åndsfrenders måte å se tingene på, oppsto derefter – nesten momentant, hvis man anlegger en historisk målestokk – jernbanens ruteplaner, de arbeidsbesparende maskiner, den fysiologiske psykologi og nåtidens moralske fordervelse, som kirken ikke lenger har noe å stille opp mot. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) Hvordan kommer det nye inn i verden? Hvordan fødes det? Av hvilke sammensmeltninger, omdannelser, sammenkjedninger bygges det opp? Hvordan overlever det, drastisk og farlig som det er? Hvilke kompromisser, kjøpslagninger, forræderier av dets hemmelige natur må det igjennom for å holde rivningsgjengen, morderengelen, giljotinen unna? Er fødsel alltid et fall? Har engler vinger? Kan mennesker fly? Salman Rushdie - Sataniske vers (1988) … hvert eneste lille framskritt for menneskelige følelser, hver forbedring av straffelovene, hvert skritt mot reduksjon av krig, hvert skritt mot bedre forhold for fargede, eller hver demping av slaveri, hvert moralsk framskritt i verden, har verdens kirker konsekvent motsatt seg… Den kristne religion, slik den er organisert i kirkene, har vært og er fortsatt hovedfienden for moralsk framskritt i verden. Betrand Russel – Why I am not a Christian (1957) Når et samfunn aner at "en fremmed hånd" står bak en fornyelse, har det en tendens til å fortrenge den og beskytte seg mot den. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Vi har utropt fremskrittet til vår avgud. Med fremskritt mener vi noe nytt som ikke har vært før, og følgelig må det være bedre enn alt som hittil har eksistert. Det spiller ingen rolle om vi beveger oss innen teknikkens, vitenskapens, samfunnsordenens eller kunstens område. Å oppdage noe nytt var tidligere forbeholdt geniene, i dag holder det med et vitnemål fra høyskole eller i det minste et månedslangt kurs og den nødvendige porsjon dristighet eller snarere frekkhet. Kanskje det ville være bedre hvis vi beskjeftiget oss mindre med spørsmålet om vi har sett eller uttrykt noe nytt og bekymret oss mer om hvorvidt det vi har sett eller uttrykt, i det hele tatt er til noen nytte for noen. Ivan Klíma – Mine gyldne håndverk (1989) Det er noe galt med triumfen når man må drive gjøn med det som har vært. Roy Jacobsen – Seierherrene (1991) Demokratiet må rykke frem med langsomme og skjeve krabbesteg. Isabel Allende – Paula (1994) Draumen om grenselaus vekst og framskritt er i realiteten eit mareritt av villskap og død. Elena Ferrante - Historia om det tapte barnet (2014) … alle sosiale framskritt har sine røtter i menneskelig harme. Torborg Nedreaas – Ytringer i det blå (1967) ... prestene har alltid stampet mot fremskrittet. Gabriel Chevallier – Et forargelsens hus (1934) Framskrittstanken gjør fortidens generasjoner til barbarer. Bergsveinn Birgisson – Mannen fra middelalderen (2020) Etter at Obama ble president, fulgte amerikansk historie sitt faste mønster der ethvert stort fremskritt for afroamerikanerne etterfølges av en hvit motreaksjon. Ketil Raknes – Hvit makt (2024) En grunn til at kineserne kviet seg for å bygge jernbaner, var de millioner av graver som lå utover landet. I verste fall ville togene kjøre over dem og forstyrre forfedreåndene som ennå levde. Torbjørn Færøvik – Midtens rike. En reise i Kinas historie (2024)