Det er ingenting som får oss til å tro mer enn frykten, vissheten om å være utsatt for en trussel.
Når vi opplever oss selv som ofre, legitimerer det alle våre handlinger og alle våre trosretninger,
hvor tvilsomme de enn måtte være. Våre motstandere, eller simpelthen våre naboer, befinner seg ikke lenger på samme plan som oss,
og forvandles til fiender. Vi er ikke lenger den angripende part, men forvandles til forsvarere. Den misunnelsen,
griskheten eller bitterheten som driver oss, opphøyes til noe hellig, i og med at vi sier til oss selv at vi handler i selvforsvar.
Det onde, trusselen, ligger alltid i den andre. Det første skritt i retning av fanatisk tro, er frykten. Frykten for å miste vår identitet,
vårt liv, vår posisjon eller vår tro. Frykten er kruttet og hatet er lunten. Dogmet er til syvende og sist bare en tent fyrstikk.
Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008)
|
… vi bare forsvarer oss, men ethvert manisk forsvar har et element av løgn i seg, …, deler av virkeligheten raderes ut for å holde smertefulle følelser borte, …
Vigdis Hjorth – Arv og miljø (2016)
|