… det førsteinntrykket vi får av et annet menneske … tar ikke veien om forstanden, men går rett inn i sansene på oss. Og der blir det til et forvarsel om noe som siden vil komme frem i dagens lys. Bergljot Hobæk Haff - Den evige jøde (2002) Da de første misjonærene i Afrika fikk se malte villmenn med masker danse rundt bålet, tenkte de at de nettopp nå så noe som lignet et helvetesritual. Men i virkeligheten hadde de støtt på de siste restene av paradiset. Danserne var kanskje plaget av onde ånder, sult eller tørke; men de ble verken tynget av en syndig fortid eller av en hevngjerrig, dømmende fremtid, visjonen av apokalypsen svevet ikke over dem. De levet fremdeles i menneskehetens barndom. Ivan Klíma – Kjærlighet og søppel (1989) ... det er få ting som preger en leser mer enn den første boken som virkelig baner seg vei inn til hjertet. Disse første bildene, gjenklangen av disse ordene som vi tror vi har lagt bak oss, følger oss hele livet og hugger ut et slott i vår erindring som vi før eller senere – uansett hvor mange bøker vi leser, hvor mange bøker vi oppdager, hvor mye vi lærer eller glemmer – vil vende tilbake til. Carlos Ruiz Zafón – Vindens skygge (2001)