…. Denne plutselige omvendelsen hans fra Saulus til Paulus! Har vi da ikke lært å kjenne mange nok av disse lidenskapelige fanatikerne som bytter ut den ene troen med den andre over natten? Milan Kundera –  Avskjedsvalsen (1973) Det er ikke lenger nok å skille kirke og stat. Det er like viktig å skille mellom identitet og religion. Og hvis vi vil unngå at denne sammensmeltningen skal fortsette å gi næring til fanatisme, terror og etniske kriger, må vi nettopp bli i stand til å tilfredsstille identitetsbehovet på en annen måte. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Det er alltid de usikre som er de mest fanatiske. Carsten Jensen – Jeg har sett verden begynne (1999) Menneskenes historie var i sannhet skrevet med blod og tårer. Blant de tusener av blodflekkede skikkelser opp igjennom tidene skimtet man sjelden en som lyste i gyllen godhet. Demagoger, bedragere, snikmyrdende, maktsyke egoister, fanatiske profeter som ville innføre kjærligheten ved sverdet. Alltid det samme – og alltid de tålmodige folk som lot seg drive mot hverandre i et meningsløst myrderi, for keisere, konger, religioner og galehuslemmer. Det hele var endeløst. Erich Maria Remarque – Triumfbuen (1945) Nordmenn oppfatter ofte mangel på apati som ren fanatisme, … Lise Myhre – Nemi (nr 36/2006) Det er ingenting som får oss til å tro mer enn frykten, vissheten om å være utsatt for en trussel. Når vi opplever oss selv som ofre, legitimerer det alle våre handlinger og alle våre trosretninger, hvor tvilsomme de enn måtte være. Våre motstandere, eller simpelthen våre naboer, befinner seg ikke lenger på samme plan som oss, og forvandles til fiender. Vi er ikke lenger den angripende part, men forvandles til forsvarere. Den misunnelsen, griskheten eller bitterheten som driver oss, opphøyes til noe hellig, i og med at vi sier til oss selv at vi handler i selvforsvar. Det onde, trusselen, ligger alltid i den andre. Det første skritt i retning av fanatisk tro, er frykten. Frykten for å miste vår identitet, vårt liv, vår posisjon eller vår tro. Frykten er kruttet og hatet er lunten. Dogmet er til syvende og sist bare en tent fyrstikk. Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008) … ingen makt i verden kan gjøre en fiende til venn. Og det er akkurat der statens Israels eksistensielle problemer ligger: Hvordan får du en fiende til å elske deg, hvordan gjør du en fanatiker måteholden, hvordan gjør du en hevngjerrig person til en venn? Amos Oz – Judas (2014) Opprinnelig var tilhengerne av wahhabismen fundamentalistene av fundamentalister, og kunne med stolthet ha hevdet sin plass blant fanatiske gærninger i en hvilken som helst religion. De hadde bannlyst musikk, dans, poesi, silke, gull og smykker, antagelig også atskillige andre fornøyelser som de i sin hellighet ikke kunne nevne høyt. Abdulrazak Gurnah – Taushetens øy (1996) … inkvisisjonens makt, den fryktinngytende grenen av kirken som siden 1478 hadde forsvart katolikkenes åndelige enhet og forfulgt jøder, protestanter, kjettere, sodomitter, gudsbespottere, trollmenn, spåmenn, djevlebesvergere, hekser, astrologer og alkymister, foruten alle som leste forbudte bøker. Isabel Allende – Zorro (2005)