Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) Mot indianerne tok man raust alle våpen i bruk – karabininskudd, ildpåsettelser, og deretter på mer faderlig vis, loven og alkoholen. Advokaten spesialiserte seg på å konfiskere markene deres, dommerne dømte dem når de protesterte, presten truet dem med helvetes evige ild. Til slutt fullførte brennevinet tilintetgjørelsen av et stort folk – deres bedrifter, tapperhet og skjønnhet ble en gang risset i strofer av jern og jaspis av don Alonso de Arcilla i hans Arauncana. Pablo Neruda – Jeg tilstår at jeg har levet (1974) Lykken er iblant en velsignelse, men vanligvis er den en erobring. Paulo Coelho – Ved elven Piedra satt jeg og gråt (1994) Det er en viss arroganse i alle soldater som okkuperer en erobret by. Den kan være dempet og skjult, like fullt er den der; de forakter de hjelpeløse, motløse sivilistene med sine ydmyke, bortvendte ansikter og deres forfalne hus, og den unge offiseren som beordrer mennene sine til å være på vakt med geværene, skjuler bak et snev av korrekthet en følelse av selvtilfredshet i maktposisjonen sin. Dette endrer seg gradvis etter hvert som de sivile blir tryggere og soldatene begynner å føle behov for mer menneskelig kontakt, spesielt med kvinnene. Mat kjøpes og betales for, man venner seg til uvante oppsyn og oppførsler, og etter hver som soldatenes makelighet øker lærer sivilistene seg å blidgjøre sine nye herrer, hvordan utnytte dem til egen fordel, og kanskje endelig hvordan snyte dem. Alan Moorehead – The blue Nile (1962) Engang hørte California til Mexico og jorden der til meksikanere. Men en horde fillete febrilske amerikanere strømmet inn. Og hungeren etter jord var så stor at de tok landet, stjal Sutters jord, Guerreros jord, tok konsesjonene og rev i stykker kontraktene og trettet og sloss om dem, disse rasende sultne menneskene. Og de vaktet på landet, som de hadde stjålet, med geværer. De satte opp huser og låver, de pløyde jorden og plantet. Og jordstykkene ble besittelser, og besittelsene ble eiendommer. John Steinbeck – Vredens druer (1939) Arabere i Israel har alle rettigheter, men over landet Israel har de ingen rett. … Okkupasjon skaper ikke historisk eiendomsrett. En okkupants eie over landet han erobrer er gyldig bare hvis eieren av det landet er fraværende og ikke protesterer mot tyveriet over en lang periode. Men hvis eieren var til stede på eiendommen … presset inn i et hjørne i hundrevis av år, fratar ikke dette dem deres rett, men tvert imot forsterker den. Ben-Zion Dinur - Our Right to the Land (Intervju i Mordechai Cohens ”Chapters in the History of Eretz-Israel”, vol 1, Tel Aviv: Ministry of Defense, 1981. (side 410-14) – oversatt etter Shlomo Sand – The invention of the land of Israel (2012) De fulgte med på TV da den jødiske hæren av polakker, østerrikere, tyskere, franskmenn, briter, italienere, russere, ukrainere, iranere og andre marsjerte inn i Jerusalem og utslettet hjemmene til ikke-jøder. Susan Abulhawa – Det blå mellom himmel og hav (2015) Imperialismens tid og Vestens oppgang var bygd på kapasiteten til å bruke vold i stor skala. Opplysningstiden, veien til demokrati, borgerrettigheter og menneskerettigheter var ikke et resultat av en usynlig kjede tilbake til antikkens Athen eller en naturtilstand i Europa, de var fruktene av politisk, militær og økonomisk suksess på andre kontinenter. Peter Frankopan – Silkeveiene (2015) Aldri før har vi hatt å gjøre med en så pågående eksistensform. Noen påstår, i et anfall av metafysisk henrykkelse, at det ligger i plastposens natur å beslaglegge verden, å erobre kontinentene; at den er en ren form på leting etter et innhold, men siden den fort kjeder seg, kaster den seg stadig på nytt ut i vinden. Olga Tokarczuk – Løperne (2007) Det er en kjent sak at ingen kvinnekjær mann skryter av erobringene sine. De som gjør det, lyver. Isabel Allende – Zorro (2005) Hitler forsøkte å gjøre det samme innenfor Europa, som de hvite inntil idag gjør utenfor Europa. Jens Bjørneboe – Stillheten (1973)