I menneskehetens historie gis det endog hele århundrer som man kunne tenke seg utslettet, uten at noen skade var skjedd. Det er gjort mange alvorlige feilgrep her i verden, som – skulle man tro – i våre dager ikke engang et barn ville begå. Trange og krokete var de stier menneskeslekten slo inn på i sin søken etter den evige sannhet, og ofte førte de ut i ulende, mens dog den slagne, bene vei lå åpen foran denne samme menneskehet, lik den vei, som fører til tsarens strålende slott! Den er bredere og praktfullere enn alle andre veier, med solglans ved dag og fakkelskjær ved natt, men ved siden av den, rett forbi den, famler menneskene seg frem i det tetteste mørke. Og selv om de, opplyst av en himmelsk tanke, kom innpå denne vei, hvor ofte har de så ikke forstått å fare vill på nytt, å hildre hverandres blikk i tåke og å jage efter myrens lyktemenn, inntil de til slutt stod ved avgrunnens rand og forferdet spurte hverandre: "Hvor slipper vi ut? Hvor finnes en farbar vei?" Den nulevende slekt ser alt så klart og undrer seg over forfedrenes villfarelser, ler av deres tåpeligheter uten å ha øye for at historien er opplyst av en himmelsk ild, at hvert bokstav i den roper høyt, at en advarende finger overalt peker frem mot den, den! Mot slekten som lever i dag! Men slekten som lever i dag ler, og hovmodig og selvsikker begynner den en rekke av nye villfarelser, som efterkommerne atter til sin tid vil le av.

Nicolai Gogol – Døde sjeler (1842)

Der er en afgrund mellem det tilbakelagte og det blik, der ser tilbake. Man er altid ældre end sin historie. Den, der fortæller, er aldrig den samme som den, der bliver fortalt om, og det er derfor, historien kan fortælles. Man har oplevet det alt sammen, men man aner endnu ikke til hvad. Det vil vise sig, når man igjen ikke længere er den samme.

Jens Christian Grøndahl – Hjertelyd (1999)

En frihetskjemper lærer av erfaring at det er undertrykkerne som avgjør hvordan kampen skal føres, og de undertrykte har ofte ingen annen utvei enn å bruke metoder som er et speilbilde av undertrykkernes. På et visst punkt kan ild bare bekjempes med motild.

Nelson Mandela – Veien til frihet (1994)

…det er en gammel tukthuserfaring at man skal hykle anger.

Robert Musil – Mannen uten egenskaper (1952)

Store kunstnere, …, enten de er malere eller noe annet, eller ledere, eller generaler, blir store fordi livene deres har vært fylt av eller basert på dype, intense erfaringer: emosjonelle, spirituelle eller fysiske. … Uten sånne dype erfaringer, blir storheten bare innbilning: Storheten deres er blåst opp av verdens pengepugere.

Pramoedya Ananta Toer – Menneskenes jord (1975)(1952)

Norge må lære å godta sin historie, ikke mane den i jorden, ikke forfalske den og lyve seg fra den, men behersket gå tilbake og grave opp alle formentlige nederlag og se på dem enda en gang.

Vidkun Quisling var et sykt og fortrukket bilde på all syk norsk mindreverdskjensle, med en hird som anropte døde Hardråder, byttinger avlet med norsk misunnelse mot alle nasjoner som hadde vært og var under pisken. Quisling var eksponenten for den inverterte drømmen om å få lov å bære lenker liksom de andre. For hva var vel drømmen hans annet enn trellens drøm om å kunne utmerke seg og få ros av de store? Det hete ønsket om å få tre fram for sin veldige stormogul med gullhjelm på hodet og i strålende hærklær og sverge ham troskap med rumlende røst på gammelnorsk. Nederlagets tilbeder i det skjulte, og i det åpne en kalv som stormer med halen loddrett til værs inn i det brennende fjøset. Alltid det samme: Menneskets blindhet for nederlaget som en gave og en prøvestein, for nederlagets plass i vårt liv som knutepunkter der vi stanser og velger vei. Nederlag skal opp i lyset, ikke graves ned, for det er på nederlagene en blir menneske. Den som aldri erkjenner sine nederlag, forblir en gjøgler, han bærer ingenting inn i fremtiden, han er som en kvinne av de som tror de kan leve av kjønnet sitt til de er gamle og ikke oppdager sin bitre feiltagelse før de kjenner fliret efter seg på gaten.

Aksel Sandemose – Varulven (1958)

Ved en merkelig prosess blir det skadde stedet et næringssentrum, det får oss til å vokse, bli klokere, men kall det ikke helbredelse. Slik har vi stelt oss at det gror nytt og større liv rundt et gammelt knivstikk.

Aksel Sandemose – Varulven (1958)

Man tilbringer … en god del av livet med å luke bort det man har latt gro i hjertet i ungdommen. Denne operasjonen heter å erverve erfaring.

Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843)

Å glemme er hemmeligheten i evig ungdom. Det er å huske som gjør gammel.

Erich Maria Remarque – Tre kamerater (1938)

Når man omsider har lært, er man blitt for gammel til å bruke lærdommen. Og så fortsetter det – bølge etter bølge, generasjon etter generasjon. Ingen lærer noe som helst av andre.

Erich Maria Remarque – Den sorte obelisk (1956)

Den største tjenenesten vi kan gjøre barna våre, er å la dem være uvitende om våre erfaringer og opplevelser.

Irène Némirovsky – Hett Blod (1942)

Av medgang kommer overmot, motgang er til å få forstand av.

Cora Sandel – Alberte og friheten (1931)

Den som har lidd meget, har også lært meget.

Tsjingiz Ajtmatov – Gapestokken (1986)

Den som ser Gud i erfaringen, og som setter sitt eget krav på godhet og mening op mot erfaringens kaotiske grusomhet, han er antiteist.

Peter Wessel Zapffe – Guds vilje (1952)

Vonde minner blir til livstrøtt erfaring etter som åra kveiler seg rundt halsen din.

Ingvar Ambjørnsen – Hvite niggere (1986)

…, erfaring som ikke blir brukt til noe, er som oppspart gull: det yter ingenting, det kaster ikke noe av seg, det er unyttig.

José Saramago – Lyssjakten (2011)

Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdighet kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting – til innsekter, til beist, til klumper av puss og verk? Å bli ydmyket, skadet og drept: Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer?

Han Kang – Levende og døde (2014)