En gang var det bare kirken, som i egenskap av dommer tronet over menneskene, og hver og en visste at han var en synder. Nå må syndere dømme syndere, for at ikke hele verden skal henfalle til anarki, og i stedet for å gråte sammen, må bror si til bror: ”Du har handlet urett.” Og var det en gang bare prestens klær som skilte seg fra de andres som noe umenneskelig, og om de sivile på den tiden til og med så gjennom både uniform og embetsdrakt, så måtte, ettersom troens store intoleranse hadde gått tapt, den jordiske embetsdrakten erstatte den himmelske, og samfunnet måtte inndeles i jordiske hierarkier og uniformer og i troens sted opphøye disse til absolutte. Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) Man krenker ikke med det man gjør, men med den hensikten man begår det ene eller andre. Hensikten er alt. De store, gamle, religiøse rettssystemene … erklærer det. Et menneske kan begå utroskap, nedrighet, ja, også det verste, nemlig mord, og forbli ren innvendig. Handlingen er ikke sannheten, men alltid bare en følge, og om man en dag er dommer og vil dømme, er det ikke nok med politirapportens kjensgjerninger, man må få vite det som advokatene kaller motiv. Sándor Márai – Glør (1941) …selv om menneskene har en bestemt oppfatning av hvordan andre bør skikke seg, har de aldri en mening om hvordan de selv bør leve sitt liv. Paulo Coelho - Alkymisten (1988) Mot indianerne tok man raust alle våpen i bruk – karabininskudd, ildpåsettelser, og deretter på mer faderlig vis, loven og alkoholen. Advokaten spesialiserte seg på å konfiskere markene deres, dommerne dømte dem når de protesterte, presten truet dem med helvetes evige ild. Til slutt fullførte brennevinet tilintetgjørelsen av et stort folk – deres bedrifter, tapperhet og skjønnhet ble en gang risset i strofer av jern og jaspis av don Alonso de Arcilla i hans Arauncana. Pablo Neruda – Jeg tilstår at jeg har levet (1974) Tidligere betraktet også jeg fremtiden som våre verkers og handlingers kompetente dommer. Først senere forsto jeg at denne flørten med fremtiden er den verste av alle konformismer, den feige smiskingen for den sterkeste. For fremtiden er bestandig sterkere enn nåtiden. Det er faktisk fremtiden som skal dømme oss. Og så visst uten noen form for kompetanse. Milan Kundera - Romankunsten (1986) … meget kan man fortelle verdens dommerkollegium, bare ikke sannheten. Agnar Mykle – Sangen om den røde rubin (1956) ”Døm ikke” sier de, men de sender alle som står i veien for den, til helvete. Idet de lar Gud dømme, dømmer de selv; idet de forlanger de dydene som de selv nettopp er dyktig i – sterkere: som de selv trenger for overhodet å forbli øverst-, gir de seg det store skinn av en kamp om dyden, en kamp om dydens herredømme. ”Vi lever, vi dør, vi ofrer oss for det gode” (”Sannheten”, ”lyset”, ”Guds rike”): i virkeligheten gjør de bare det de ikke kan la være å gjøre. Friedrich Nietzsche – Antikrist (1895) Ingen lærer og ingen dommer er til å stole på, uten skrupler og hemningsløst, av motbydelig lunefullhet og ren og skjær hevnlyst over sitt ulykksalige bortskuslede liv ødelegger de hver eneste dag mange eksistenser som er utlevert til dem, og blir endog betalt for det. Thomas Bernhard – Utslettelse (1986) For å kunne oppkaste seg til dommer over andre, må man først gjennom lidelse ha vunnet rett til å dømme Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij – En ung manns historie (1874) Det er helt sikkert at de var forrædere, - helt enkelt fordi domstolen ikke tar feil. Jens Bjørneboe – Frihetens øyeblikk (1966)