|
… vår lengsel må alltid være kjærlighet, - det er vår lyst og skam. Ser du da nå at vi diktere ikke kan være vise eller verdige? At vi nødvendigvis må fare vill, nødvendigvis alltid må være løsaktige og følelsens eventyrere? Vår stils mesterlige holdning er løgn og narraktigheter, vår berømmelse og aktverdighet en farse, mengdens tillit til oss høyst latterlig, folke- og ungdomsoppdragelse gjennom kunsten et risikabelt foretagende som burde forbys. For hvordan skulle vel de egne seg til å være oppdragere som er født med en uforbederlig og naturlig dragning mot avgrunnen? Thomas Mann – Døden i Venedig (1912) |
Det er de [nasjonalistene] som sperrer tenkerne og dikterne inne så lenge de lever, og bruker dem til å reklamere for seg selv, når de er døde. Erich Maria Remarque – Den sorte obelisk (1956) |
Skilnaden mellom en historisk dikter og en historiker er den at den førstnevnte lyger med forsett for egen morskaps skyld; historikeren lyger i sin enfoldighet og innbiller seg at han sier sant. Haldór Kiljan Laxness – Kristenrøkt under jøkulen (1968) |
Ingen kunstner er kunstner uavbrutt fire og tyve timer i døgnet. Alt vesentlig og varig som lykkes for ham, blir til i inspirasjonens få og sjeldne øyeblikk. Slik er det også med historien, som vi regner for den største dikter og tidsskildrer. Heller ikke historien skaper uavlatelig. Også i dette ”Guds hemmelige verksted”, som Goethe ærbødig kaller historien, skjer det uendelig meget likegyldig og hverdagslig. Her som overalt ellers i kunsten og livet er de sublime, uforglemmelige øyeblikkene sjeldne. Stefan Zweig – Evige øyeblikk (1927) |
Dikteren har ikke latt seg forskrekke når noen kalte ham opprører. Diktning er opprør. Dikteren ble ikke krenket når man kalte ham undergravende. Pablo Neruda – Jeg tilstår at jeg har levet (1974) |
… i en stor historie kan man forandre på små sannheter for at den store sannheten skal komme bedre til sin rett. Umberto Eco - Baudolino (2000) |
Problemet med skjønnlitteratur er at den må være troverdig, mens det er det sjelden virkeligheten er. Isabel Allende – Paula (1994) |
… hvor enkelt og elegant de romanske lyrikerne godtok dødens faktum, som om intetheten som lå foran dem var en hyllest til de rike årene de hadde bak seg. Og han forundret seg over bitterheten, redselen og det dårlig skjulte hatet han fant hos enkelte senere kristne diktere i den latinske tradisjonen når de, uansett hvor vagt, så på døden som et løfte om en rik og ekstatisk evighet, som om denne døden og dette løftet var en hån som forsuret livets dager. John Williams – Stoner (1965) |
Å dø kan være litt av et karrierebyks for en ung lyriker. Khaled Hosseini – Og fjellene ga gjenlyd (2013) |
Dei som diktar og gjer ut bøker, er alle som ein sjuke på sinnet eller har skade på sjela. Det eine som eg veit heilt sikkert om diktaren, er at det feilar han noko. Det er teikn på betring når folk sluttar å skrive dikt, … Bergsveinn Birgisson – Soga om vêret (2003) |
… den litterære forfengelighets orm biter undertiden så dypt og kraftig at såret er ulegelig, især hos små og stupide mennesker. Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij – Menneskene på godset Stepantsjikovo (1859) |
Jeg avskyr dikt. Jeg leser dem og underviser i dem, og avskyr dem. Det hender til og med at jeg skriver noen. … Takke meg til en klar prosatekst, sier nå jeg. Abdulrazak Gurnah – Ved sjøen (2001) |
… samme hvor mye forfatterne anstrenger seg, er det noe de aldri kan makte, å skrive ned, på samme tid, to hendelser som har unnet sted samtidig. José Saramago – En flåte av stein (1986) |