Jeg er klar over at bilen ikke bare er et fremkomstmiddel. Det slår meg ofte at det vi setter pris på med bilen, ikke først og fremst er at den går, men at det går an å styre den. I en verden hvor mennesket ikke lenger styrer noe som helst, gir bilen en mulighet til å uttrykke seg mer personlig enn mennesket kan gjøre i livet for øvrig. Som bilfører kan hver og én fjerne seg fra sin hverdagsrolle og sin avhengighet – eller man kan i det minste innbille seg det. Man setter seg bak rattet og er ikke lenger kontorist, bedratt ektemann eller en mislykket og betydningsløs innbygger i byen, man er bilfører. Ved hjelp av måten å kjøre på virkeliggjør man sine uoppfylte ønsker, sine forestillinger om seg selv. Fra en narr som jages inn i manesjen til sin daglige, ensformige opptreden, blir man forvandlet til en kjempe, en hersker eller en erobrer. Istedenfor å springe rundt i en sirkel som virker sløvende ved sin ensformighet, raser man frem langs veier som fører ut i det ukjente, etter gamle ønsker og vrangforestillinger. Ivan Klíma – Mine gyldne håndverk (1989) Bare usikre kirurger med egoproblemer kjører Mercedes. Johan Harstad – Under brosteinen, Stranden (2024)