|
 Botataung Paya – De tusen offiserers. Det er her de lagrer 8 hårstrå fra Buddhas hode. Her også. Alle gylne stupaer skal inneholde relikvier. Og de fineste er selvsagt fra den originale Buddha, fra hans mest kjente inkarnasjon, nemlig som lord Gautama. Tenner er flott, men hårstrå kan ha vært overlevert frivillig. Ikke særlig smertefullt å lugge ut 8. Skikken med helbarbering må de ha funnet opp seinere. Forresten skal det være 8 hårstrå inni Shwedagon-stupaen også. Kanskje 8 er et hellig buddhistisk hårantall? Det sies at Buddha har vært på disse kanter, han vandret som kjent viden omkring. Men helt hit? Etiopierne hevder at Jesus som barn var hos dem på en avstikker fra Egypt, mens mormonene påstår at han dro til Amerika på sin himmelfartsdag.
 Relikviebusinessen dyrkes rundt de fleste religioner. En tid ble også verdiløse graver røvet fordi man kunne selge knokler og skaller som verdier. Og de religiøse, som baserer sine liv på naivitet, ser ikke hvor grotesk relikviedyrkingen er. Hvis Buddha var den det sies at han var, ville han nok ha protestert mot relikviedyrkingen, og neppe revet hår av sitt hode for å støtte opp om den.
 Det spesielle med stupaen i Botataung Paya er at man kan gå inn i den. Der inne kan man beundre – ikke hårstråene – men skrinet de ligger i. Vanligvis er stupaer massive, av gull eller gullbelagt bronse. Her inne er det en liten labyrint, eller sikksakk korridor, med samlinger av Buddha-figurer og andre helligheter. Og rundt på gylne gulv mellom gylne vegger under gylne tak ligger folk på knærne i bønn. Hva ber de om?
 Buddha var ingen gud, og ville protestert mot å bli tilbedt – bedt til – sånn som vi kan observere overalt, der helligdommer er samlet. Men hva skal de gjøre? Når folk er fattige og/eller ulykkelige, er det kanskje ikke annet enn håp og bønner igjen. Så da er det ingen plass for belærende eksperter eller utenforstående forståsegpåere.
Og jeg viste – som vanlig – ikke nok respekt. Riktignok betalte jeg de obligatoriske $3 og leverte sandalene i vakten, dessuten 500 kyat i offerkassen etter å ha benyttet den som kamerastativ; men det var ikke nok. Først en advarsel: Brillene mine, som tilsynelatende hang trygt i halskjedet, var hektet av ved en usynlig hånd. En nat. Jeg fulgte sporene mine tilbake og fant dem i gresset. 15 minutter etterpå sklei jeg på nyspylte steiner, reddet kameraet med høyre hånd, slo meg på halebeinet og trodde på en brist eller forstuing i venstre håndledd. Men åndenes makt er foreløpig ikke sterk nok til å passivisere meg. Kampen fortsetter?
 | 
