Yangon

Ganske tidlig, før billettselgerne kom på jobb, entret jeg parken rundt Kandawgyi-sjøen. Shwedagon pagoden lyser i morgensol og speiler sitt gull i vannet. Tusen lotusblomster, rosa som små nonner, har rukket å springe ut på de tre ukene siden jeg var her sist. Jeg går til det store pagodeområdet i et forsøk på å få erstattet noen av bildene som ble etterlatt i støvet i Bagan. Fåfengt, selvsagt, for mistete bilder vil alltid lyse skarpest, liksom døde helter gjerne fortoner seg som feilfrie. Det er påskeaften, men sikkert ikke derfor det er så mange folk. Kanskje er det vanlig at man ikler seg silkedrakt og samler seg i helligdommer på lørdagene. Etter et par timer blir jeg trøtt, for ettermiddagen, kvelden og natten ble spent i en buss. Går ned trappene fra pagoden, henter sandalene i sandaloppbevaringen og planlegger å gå «hjem» til Hotel Beautyland 2 som ligger like i nærheten, men ombestemmer meg og gir meg i stedet på måfå sørover mot sentrum. Prøver en frokost og en flaske øl, som jo skal virke som medisin mot det meste, men altså ikke mot trøtthet.

Sein Yaung Kyi Pagoda er kledd i glassmosaikk. Jeg føler meg velkommen av en blå løper mot inngangen, går inn og slår meg ned på gulvflisene med ryggsekken under hodet. Et par timer av mitt liv forsvinner. Jeg føler vagt at det pøsregner utenfor; da jeg forlater pagoden blir det bekreftet av søledammer og våte gater. Spaserer videre ned til elven, til den travle bryggen, der jeg får en ny øl som ikke virker mot trøtthet. Ved Strand Road har jeg gitt opp, anser meg ferdig med landet og begynner å se etter drosje hjem. Men selv her i Yangon, hvor hundrevis av sjåfører kjører rundt og leter etter passasjerer, er det ingen å se når man endelig trenger dem. I en halvtime står jeg stille i et veikryss før jeg blir funnet. Med ratt på høyre side, må man rundt bilen ut i gaten før man seter seg inn.

Ny tur