På ett bein
 Det regnet i natt. Lyn og torden.
 Dermed ble støvet fast og fint å gå på. Etter frokost fortsatte vi over jordene, gikk en stund på landeveien før ferden gikk nedover et smalt og til dels bratt far mot lavlandet mellom fagre blomster og blader, sommerfugler og fantasifulle steinformasjoner. Stien, og altså jorden, var mørkerød som munkekapper eller betelklyser. Til slutt nådde vi landsbyen Tone Lé i sørenden av Inle-sjøen. Her er det nok vann til å dyrke ris hele året. Nå trekkes risplantene opp for å bli omplantet i riktig avstand. Men her dyrkes også tomater, auberginer og druer i store kvanta.
 Gartnerne dyrker grønnsaker i bed av sjøgress som flyter oppå vannet. Tomater, paprika, poteter, gulrøtter, meloner. Også blomster til ofring og nytelse. Bedene er festet til bunnen med tusenvis av bambusstokker, men ikke fastere enn at de gynger med bølgene, følger vannstanden opp og ned. Så kan folk nesten slappe av og feste, eller kanskje fiske, for plantene henter selv så mye vann eller næring de måtte ønske nedenifra. De flytende hagene med stokkene som stikker opp minner om digre, flate, grønne pinnsvin. Innsjø-pinnsvin.
 En elvebåt ventet og tok oss med til landsbyen Ymaha,
 til Golden Moon bryggerestaurant der vi kunne spise lunsj og nyte utsikten mot båttrafikk, flytende hager og fiskere. De som ikke bruker motor står gjerne på ett bein foran eller bak i båten, og padler med en hånd og en fot. Slik får de en hånd ledig til å sette garn eller ruse, eller kanskje røyke en cerutt. I fjæra, som det er mye av her, står hvite hegrer og stirrer. De bruker også gjerne ett bein om gangen, men fanger fiskene og froskene med nebb. Trafikken har laget vannveier eller stier gjennom flytende kratt med vann-hyasinter, de tropiske ferskvanns botaniske kaniner.
|
