Eksil

Etter å ha vært isolert mot omverdenen i mange år, virker folk på gaten i Yangôn som de er glade for å se meg. I hvert fall smiler de jeg møter på min spasertur vestover mot sentrum. Kanskje er det jeg som smiler først. Jeg har i hvert fall mye å smile av, skjønt temperaturen er plagsomt høy. Varmen skal være på sitt høyeste nå. Sikkert ikke mer enn noenogtretti grader, men en tosk har helt vann på badstuovnen. Te-skjorten er våt før første skritt, kan vris som en klut etter fem. Sånt må man vel venne seg til. Etter tre Myanmar-øl er min indre og ytre væskebalanse i orden, og jeg er klar til å beundre en britisk katedral i rød murstein oppkalt etter Treenigheten, altså Trinity.

Disse britiske kolonistene sendte den siste burmesiske kongen, Thibaw, i eksil til Ratnagiri i India i 1858. Og siden dette visstnok var vellykket, eksporterte de den siste indiske kongen av Mogul-riket i eksil til Burma. Med familier, selvsagt. Mausoleet, Dargah of Bahadur Shah Zafar, er blitt et pilegrimssted for muslimer fra hele verden, blitt besøkt av viktigheter som den pakistanske presidenten, og altså meg. Kongen selv ligger i en sarkofag dekket av silkeklede i mausoleets underetasje. En ivrig troende viser meg rundt. Jeg trodde iveren skyldtes hans religiøse sinnelag inntil han ba om penger for jobben.

Mekka for myanmarske buddhister