Pianistfinger nr. 112
 Dagen i Huay Xai startet rundt kl. 7 til lyden av mumlende munker. Jeg spratt ut av det vindusløse rommet og til balkongen mot gaten. 9 gurglemeie-fargede tiggere gikk gåsegang med sine blikkboller til risen. På fortauene på begge sider av gaten satt ydmyke kvinner bøyd og bedende med sine offergaver og mottok vel velsignelse i kvittering. Et daglig ritual som krydrer hverdagen med en klype religion og kanskje en smule mening. Jeg ber om klebrig ris til frokost og oppdager at her serveres tomatomelett som standard. Man slipper altså å velge bort skinke-, sjampinjong- og naturell omelett og søke om tomatomelett, noe som i fremmede land gjerne fører til misforståelser. Det må være toppen av sivilisasjon. Tomatomeletten kommer på fat, risen i en riskurv. Og kaffen, Lao kaffe, er svart og sterk.
For sikkerhets skyld, handlet jeg båtbillett i går kveld. Avgang kl. 11 ifølge billetten, men ordren var å stille kl. 9 for minibuss-transport til havnen. Det viste seg at denne ligger skarve tre kilometer oppover elven. Hva de to ekstra timene skulle brukes til sto det ingenting om på billetten. Jeg kjøpte en pute til turen, i bamsedesign, for ifølge reisehåndboken kan setene om bord være harde.
I båthavnen ligger blå og grønne elvebåter festet til bredden som lange fingre på en hånd. Båthavnen er også fergeleie for tungtransporten til og fra Thailand. Hvert minutt forlater eller ankommer en riksveilignende ferge havnen med fire store tank- eller lastebiler. En fergekø er her en kø av ferger på elven som venter på tur til å komme til land. Et brukbart utgangspunkt for en bru? Den kommer nok snart.
Nå gjelder ikke billetten lenger. Den må veksles inn i en ekte billett. Det betyr selvsagt at noen tjener på et mellomlegg, at jeg har betalt mer enn nødvendig. En bagatell, men jeg registrerer å ha blitt lurt. De som ikke har latt seg lure, spaserer eller tar tuk-tuk, kommer fram til 11 og må likevel vente til kl. 12 når alt er klart til avgang.
Båt nummer 112, plass nummer 34. En av de lange fingrene er altså registrert som nummer 112, og det er den sin tur i dag. Ja, de er lange og smale som pianistfingre, lett bøyd oppover i tuppene som thailandske – og kanskje laotiske? – danserfingre. Plassene er nummerert med hvite lapper som ligger pent på hvert sete inntil et vindpust eller en misfornøyd passasjer bytter om på dem. Og setene er slett ikke harde, slik reisehåndboken annonserer, men myke minibuss-seter. Kanskje har noen fanget en flokk minibusser, tatt ut setene og gjort dem om til varebiler?
 Smale må de være, elvebåtene, for Mekong er ikke bare bred og stillestående, slik den virker i Phnom Penh, eller for så vidt i Huay Xai. Av og til går den strykende, og man får en følelse av rafting, at det er strømmen og ikke kapteinen som styrer. Opp av det skummende vannet stikker blankskurte, svarte, skarpe, sultne steiner, som inntil nylig, da vannstanden var 1 – 2 meter høyere, var undervannsskjær. Snart vil vannstanden synke ytterligere, og nye skumle skjær dukke opp. Men sjåføren er på vakt, kanskje er han kjent. Hvis det da er mulig å være kjent i slike farvann.
Rart med sånne elver. Ofte ligger de stille, renner tilsynelatende ikke i det hele tatt. Da er det jo lett å anta at de bruker det samme vannet hele tiden. Ingen knapphetsproblemer, altså. Men så renner den stri, og det slår meg at det er behov for store forsyninger. Ofte er den både bred og kjapp. Det må finnes en uuttømmelig kilde et sted i Kina.
Foruten de ny-oppstandne skjærene passerer vi gule sandbanker, badestrender ned mot elven, grønne grønnsaksparseller som er erobret fra den synkende elven, enda grønnere maisåkre og noen flettede bambushytter. Og her gror bambus, palmer og trær. For elven flyter gjerne gjennom jungelen. Den er som nevnt gul, og med solen i rett vinkel skinner den som gylne pagoder. For folk er den også verdifull nok, hevdes å være verdens mest fiskerike elv. Her er stor aktivitet på vaske-, fiske- og transportfronten. Båtene er som regel en eller annen form for kano – vår elvebåt er ikke annet enn en forvokst kano. Av og til passerer en buldrende hurtigbåt malt i skrikende farger. Hurtigbåttrafikk er sikkert farlig, i hvert fall for kapteinen, siden han bruker hjelm. Passasjerene reiser uten, så da er det kanskje ikke så farlig for – eller med – dem?
|
