Hovedgatens løse sko
Jeg har krysset Mekong – Den store elven. Den store gule elven, for vannet er gult som kaffe med mye melk. På den andre siden ligger Thailand, Chiang Khong. Bussen fra Chiang Rai brukte to timer og kostet 65 bath – 13 kroner. Motorsykkeldrosjer – tuk-tuk – sto på rekke rad ved siden av et skilt med prisliste. 30 bath til elvebredden og emigrasjonskontoret i Huay Xai. Med utstempel i passet var jeg klar til å betale nye 40 bath for kanofarten, og på den andre siden ventet laotiske grensemyndigheter med nye krav:
3 skjemaer – for visumsøknad, for innreise og for utreise. Nesten samme spørsmål på alle tre, blant annet min laotiske adresse. Men hva skulle jeg skrive på «rase»? Hvilken rase er jeg egentlig? Jeg lot det stå blank og fylte inn reisehåndbokens først nevnte gjestehus som adresse. Inngangspenger til landet, visumet altså, kostet $35 pluss en ekstra dollar fordi det er søndag. De kvitterte med et fargerikt klistremerke på side 7 i passet. Men ingen strenge vakter kontrollerte at formalitetene faktisk var i orden da immigranten med alle offisielle tillatelser ruslet opp i landsbyen og fant Heuan Lao Guesthouse som var ført opp som offisiell laotisk adresse. Her koster det $11 for natten inkludert frokost.
Hotellet ligger i hovedgaten. Det gjør forresten alt, her er noen kryssende veier, men de får neppe gatestatus. Mine fine sandaler står på fortauet i hovedgaten, mens folk vimser forbi. For her entrer du ikke hus med sko på føttene. Litt spenning skal det være i et fremmed land, men det betyr kanskje at ingen tenker på muligheten av tyveri? Hva med løse hunder, blir ikke de fristet av løse sko?
|
