|
I dag har jeg tatt Prohm. ”Ta Prohm” er et tempel, der de tydeligste sporene etter naturens revansj over etterlatte bygninger er bevart. Navnet betyr ”Stamfar Brahma”.
Og slik det står i dag, med trerøtter i kraftige grep rundt høye murer og vegger, kan det godt minne om en stamfar, eller i hvert fall stammefar, skjønt tempelet faktisk er blant de nyeste av Angkor-templene. Men middelalderen er uansett lenge siden, så jungelen fikk tid til å ta et godt tak i tingene. Man føler seg liten i den store verden når man, uten å måtte bøye hodet, entrer en gammel bygning i spriket mellom to trerøtter. For meg gjelder det å komme før det store innrykket. Vi er mange som drar rundt på egen hånd, eller på egne hjul, men de store massene følger organiserte turer med chartrede busser. De tar seg tid til sjenerøse frokoster før avmarsj, slik at morgenfuglene kan nyte severdighetene en stund før den store strømmen.
En kombinert frokost og lunsj lar seg ordne post templus, altså etter tempelturen, i en av de provisoriske restaurantene. Serveringstelt er satt opp like utenfor. Det er nok byggeforbud i området, men man godtar permanente midlertidigheter. Som i Bergen. Hvis du inntar måltidet rett før ordinær lunsjtid, kan du kaste deg inn i neste tempel når charterbussene frakter folkene tilbake til hotellene sine. Dermed kan bildene bli fri for fremmede selv midt i turistsesongen.
I stedet fyller jeg opp med kvinnefigurer i stein: Devataer som smiler tilfreds med hvert sitt spesielle smil. Etter middelalderens lokale mote har en devata bar overkropp og brede hofter dekket av et nedringet lendeklede, en sarong. Relieffene er kanskje til pynt, men de står også som guddommelige voktere over tempelet. Det mannlige prinsippet, representert ved konge, byggherre, kultur og buddhisme, devaluerte en gang det kvinnelige prinsippet som i dag likevel framstår som vinner, idet mannlige voktere er radert ut, ødelagt eller stjålet. Tilbake står kvinnefigurene sammen med naturen, jungelen.
En ung jente kommer og leier meg til plassen ”min” i teltet hennes. Jeg får stekt ris med grønnsaker, kokosmelk å drikke. Livet er godt. Et stort antall barn selger suvenirer, ja de er langt flere suvenirselgere enn kunder. En liten jente blir irritert over manglende interesse og smetter et bånd på vristen min, mener jeg trenger litt hell, selv om jeg nekter å kjøpe. Sånne små fargerike armbånd av ull eller silke skal bety lykke. Kanskje de også bringer kjøpelyst? Men jeg er heldig og lykkelig. Og til slutt kjøpte jeg både kjøleskapsmagneter, fløyter og en sommerskjorte – men av en voksen selger. Barna burde bruke tiden sin på skolen.
|