Steinet og bestøvet

Golden Crown Guest House tilbyr vaskeservant, der utslaget går rett i dørken. Hvorfor reparere når det er så mye finere å drive med byråkrati? I resepsjonen trenger de tre resepsjonister for å kreve inn 12 dollar. Det er snakk om en luksussuite i hjørnet av bygningen med diger, myk seng og store vinduer i to retninger. Her er både varm og kald dusj. En varm og en kald. Man kan dusje samtidig i begge, gjennomsnittstemperaturen blir nok bra.

Men jeg har ikke tid til å dusje, for, til tross for en lang dag, det er fortsatt lyst, altså muligheter til å finne noe som er verdt et fotografi. Jeg følger en liten gate som skråner svakt nedover og havner ganske snart ved elven. Båter og folk som fisker er alltid fornuftige fotoobjekter. Dessuten folk som lever sine fattigslige, men likevel blide liv utenfor skrøpelige hus. Her er også fargerikt tempel med kloster og oransjekledde munker, som alltid pynter opp bilder fra buddhistiske land. Man kan undres over hvorfor den norske religionen og den norske tradisjonen skal være så fordømt fargeløs.

På veggene i hotellrestauranten henger menyen som en fargerik plakat. Praktisk, for kelneren kan ikke engelsk, og jeg kan bare peke på bildet. Men kaffebildet henger høyt som sure rognebær, så man må hoppe, med fare for å treffe en syrlig fruktshake i stedet. Jeg hadde morgenavtale klokken 6; mopedføreren møtte presis, men måtte vente til jeg hadde drukket opp.

”Bruk firehjulstrekk”, står det i guiden jeg har lastet fra internett. At det likevel ble moped skyldes språkproblemer. Jeg greide å melde hvor jeg ville, men ikke hvordan, og her var ingen plakat med pekebilder for kjøretøyvalg. Dagens transportør kunne heller ikke et ord engelsk. Banteay Chhmar er et av tempelruinområdene som er blitt tilgjengelig i det siste, som er ryddet fram fra trær, buskas og udetonerte landminer. Det ligger 63 kilometer nord for Svay, som Sisophon kalles her omkring. I to timer sitter jeg stiv som et spett bak føreren, med fingrene i stramt grep rundt bagasjebrettet og føttene hardt presset mot fotstøttene. For veien er ikke bare støvete, men også hullete.

Firehjulstrekk var nok i meste laget, men etthjulstrekk er snaut. Det verste er imidlertid å sitte utendørs og bli eksponert for en støvmengde som sannsynligvis svarer til noe sånt som 20 sigaretter. Når landsbyene vil lage landsbyfest, som landsbyer gjør nå og da, sprøyter de veien. Da kan de i hvert fall feire at støvmengden er dempet for en stund. For all trafikk støver, antall hjul, vognstørrelse og fart bestemmer hvor mye. De bilene som kjører forbi mopeden lager tåkeskyer vi må inn i – og da helst bremse for. Føreren bruker hjelm med visir, for hjelm er påbudt i dette landet, og visiret stanser støvet. 5 dollar i bot hvis du blir tatt uten hjelm. Skjer det en ulykke, kan i hvert fall føreren overleve og fortelle hva som hendte, mens passasjerene, inntil fire stykker på en moped, må stole på sin sjåfør og eventuelt sine bløte hjernekasser.

Steinsprut er også en risiko. Småstein piper rundt ørene som kuler i en westernfilm, og lager skarpe smell når de treffer noe solid. Jeg fikk ingen skudd i brillene, ingen på nesen, bare et streiftreff på venstre kne. Ved inngangen til tempelområdet har de lokale myndighetene reist en billettbod med luke, og vaktmannen kommer springende for å ta imot fem dollar i inngangspenger. Navnet mitt skrives høytidelig inn som dagens besøkende nummer 1, og jeg ber om et speil. Buksen, t-skjorten og sekken er grågule som ansiktet til en sjøsyk, og fjeset, viser det seg når speilet dukker opp, er sminket som en prostituert – etter basketaket. Det er gode argumenter for slør, beduinene har skjønt det. Mange her bruker faktisk bind som dekker nese og munn. Godt jeg har våtservietter. Håret er fortsatt grått, men ikke den kjente og kjære gråfargen. På hjemveien brukte jeg hatt.

Den første turist

Fotogalleri