De sleske smils land?Klokken er bare midt på dagen da jeg setter meg bak sjåføren min i tuktuken, i motorsykkeldrosjen. Det er snakk om noen få kilometer. Men han kjører ikke like til grensen som avtalt. Han stanser ved en grå bygning, der det i butikklokalet på gatenivå er etablert en ekspedisjonshall med svært offisielt preg. Emigranten bukkes fram til en stol ved en pult, der en høytidelig funksjonær gir seg i kast med å fylle ut visumsøknad på mine vegne: Alle nummer og alle navn blir kopiert fra passet. Fødselssted og bosted. Da han kommer til betalingen, 2000 baht, protesterer jeg:
”Visumet koster 20 dollar! Man betaler med dollar til Kambodsja, og bare 20. 2000 baht blir mer enn tre ganger så dyrt.” Tuk-tuk føreren gliser og kjører meg videre. Ved neste stopp er det heller ingen grense å se. Men her er bygningen pyntet med plakatbilde av den kambodsjanske kong Norodom Sihamoni rammet inn av kryssende kambodsjanske flagg. Skikkelig offisielt, altså. Men jeg er blitt skeptisk, skjønt funksjonærene bærer uniformer, og henvendelsen foregår gjennom en luke, slik sånne transaksjoner gjerne skal. Her er prisen nede i 1500 baht. Men 20 dollar tilsvarer bare 600 baht, så jeg snur ryggen også til dem. Det sier en del om de thailandske myndighetene at de tillater sånn svindel på sitt territorium. Smilets land eller de sleske glis’ rike? Ja, sjåføren smiler fortsatt. Men da han endelig stanser ved grensen og rekker hånden fram for betaling, får han bare 60 baht av meg. Smilet fordunster og underleppen skyves fram som på en dromedar. ”Men vi avtalte 80 baht”, innvender han. ”Du løy, jeg løy”, svarer jeg. |
There is no such thing as a free choice
|
Fotogalleri