Narikala – Tbilisi

Fortsatt sliten, blir fort andpusten i oppoverbakker. Og siden jeg bor ved foten av en av byens bratteste bakker og største høyder, så startet jeg turistjobbingen der. De religiøse autoritetene vil ikke at man skal glemme den mektige herren sin, har derfor forsynt alle høyder med en kirke, slik at man ikke skal kunne løfte blikket uten å få øye på minst én. Den jeg besøkte i dag er viet til julenissen, altså St. Nicholas. Men det var ikke bare han som var avbildet her inne. Vegger og tak, søyler og prekestoler var fulle av hellige menn – og én kvinne, nemlig jomfruen. Dessuten en drake, slik at St. Georg, Georgias skytshelgen, skal ha noen å stikke sverdet sitt gjennom. Helst ned i halsen. Disse stive bildene med brede, vertikalt svevende glorier og stort innslag av gull som kalles ikoner, har aldri tiltalt meg. Tvert imot, jeg synes de er glorete (glory, glory) og regelrett stygge. Ikke noe særlig pen den ortodokse presten heller, der han står utenfor, rund som en ølseidel i sin grå kappe (eller heter det kutte blant prester?) og tunge kors. Det var ikke korset som ringte da jeg gikk forbi, men mobiltelefonen hans. Presten har selvsagt kirkeklokkeklemt som ringetone. Publikum bruker sine religiøse symboler. En sniker seg til å kysse sin nyinnkjøpte ikonkopi, en annen kysser en murstein i kirkeveggen. 2 – 3 korstegn hver gang blikket treffer en kirke eller når man skal passere en trafikkert gate, hører med. Og i bussene som kjører for fort, går armene som propeller. Bønner og besvergelser er lobbyforsøk, ikke sant? I tilfelle Herren ikke allerede har fastsatt sin agenda. Ovenfor kirken står en spinkel busk i filleblomst. Det vil si at folk i sin overtro har festet små, fargete tøystykker i busken for å oppnå et eller annet. Det samme har jeg sett utenfor budhisttempler på Sri Lanka. ”Sameba” betyr ”treenighet” på georgisk. Den helt nye Tbilisi Sameba katedralen dominerer utsikten med forgylt kuppel og kors. Kirken er listet opp blant de største ortodokse kirker i verden. Så er den også til ære for monoteismens tre mest populære guder.

Litt lenger borte i lia støter jeg på en annen figur med sverd. Kartlis Deda, Mor Georgia, er 20 meter høy, 50 år gammel og laget i aluminium. Hun holder en kopp med vin i venstrehånden og kan følge med på det som skjer nede i byen. Det sies at hun representerer georgiernes nasjonale karakter: Kommer du som venn, får du servering, kommer du som fiende, kan vi forsvare oss. Alt dette foregår innenfor rammen av Narikala, et festningsverk som i årenes løp har vært forsvart mot fiender av forskjellig slag. Hvem vet, kanskje er også Kartlis Deda jomfru? Kanskje ikke så rart at man i autoritære, patriarkalske kulturer får et sentimentalt forhold til morsrollen. Jeg drar med meg den tunge pusten min opp og ned de høye murene før jeg skrider ned igjen og tar en runde i den 300 år gamle botaniske hagen. Til slutt balanseres den ensidige religiøse påvirkningen med et streif innom moskeen som ligger like ved mitt tbilisiske hjem, der jeg finner nøkkelen gjemt i vinduskarmen mens vertinnen er på jobb.