Øl med seks svartkledde – Mestia

Jeg spaserer langs den grå Engurielven som sildrer i flere forskjellige løp før den samler seg, som stilker i en bukett, til et stryk fra landsbybroen og nedover. Engene er delt opp av stakitter, som hindrer dyrene i å beite på vinterforsyningene. Her vokser kjente blomster som prestekrage, hvit- og rødkløver, engkall, engsyre, forglemmegei foruten flere grassorter. Dalen ligger på 1600 meter, mens de hvitkappete fjelltoppene omkring rager mer enn 5 kilometer høyere enn Svartehavet. Grantrærne vandrer oppover fjellsidene. Ja, for grantrær kan nemlig vandre. De bruker bare lengre tid enn folk. En grangenerasjon eller så for hvert skritt. Bak fjellet i nord ligger Russland.

Alle folk, selv barna, har mobiltelefon. De går med dem som menn med rosenkranser, for å ha noe å aktivisere fingrene med. Svaneterne er bilingvister. Foruten sitt eget språk – svanisk - som bare finnes i taleversjon, skriver de og snakker de georgisk. Og siden georgisk har egne bokstaver, må de også beherske latinske bokstaver om de vil sende sms fra mobilene sine.

Tid for øl. Jeg krever ikke så mye: Uteservering, sitteplass, skygge. Kaukasierne – i hvert fall mennene – drikker gjerne øl, men ikke for å sitte og kose seg, ser det ut til. De drikker visst for å bli fulle. I Mestia finnes ikke ett eneste sted du kan sette deg ned ute i det fine været og nyte en liten øl. Her finnes ikke en gang små øl. I hvert fall ikke i kjølerne. For de flaskene du finner her er av plastikk og rommer to liter. Koster riktignok ikke mer enn 15 kroner, men det blir likevel for svært. Flaskene er så uestetiske at pilsen tar smak av det. Jeg blir stanset av Vato som er utdannet bygningsingeniør i Russland. Han deler gjerne en toliter med meg, og jeg slår til, selv om han insisterer på å betale. Da krever jeg å få sitte på en planke utendørs og drikke.

Før toliteren er tømt har konen hans laget mat, og vi må inn og spise. Og innen maten er oppspist, blir Vato full og usaklig. Nærmest krigersk, synes jeg, så jeg benytter første anledning til å gå. Takk for maten. En ny sti, en annen li. Og solen skinner fortsatt. Etter en times tid er jeg nede i landsbyen igjen, og Vato dukker opp. Fortsatt full, men jeg kan ikke være uvennlig. Han vil vise meg sin mors grav, sine familiemedlemmers gravsteder. Ikke uinteressant: Her setter de bilder av sine avdøde på gravsteinene. Og her er det visst bare unge og vakre lik. Ulykker? Krig? Røyking? Se det sier ikke Vato noe om. Selv er han 45, men ser ikke en dag yngre ut enn 55. Oppe i lia nord for elven har han 100 kvadratmeter potetland og 500 kvadratmeter til høy. Det går ikke an å leve av det selv om han ikke har barn å forsørge. Krever ikke mye arbeid heller. Men vindu mot verden, det vil si 100 TV-kanaler med reklame og såpeoperaprogrammer, inspirerer nok til den misunnelsen som trengs til aggresjon etter noen drinker. Vato forteller om de kaukasiske tradisjonene, der familien forsvares fra tårnene. Og når russerne kommer og tar de områdene som er georgiske, da er det parallelt med banditter som angriper familien hans, og da må man forsvare seg. Det er Abkhasia og Sør-Ossetia han sikter til, georgiske provinser som har Russlands støtte til å løsrive seg. ”Men et land”, innvender jeg, ”kan vel ikke bli det samme som en familie”.

Jeg har fortsatt lyst på øl og beklager meg i butikken. Der inne sitter seks svartkledde kvinner. De drikker øl! Butikkeieren sier at det slett ikke er noe problem med små øl, jeg kan få et glass av dem, og gjerne sitte på det gamle tv-apparatet som står utenfor butikken og venter på henting. Det blir til at jeg tar både det ene og det andre glasset sammen med de seks svartkledde. Og jeg er glad for å ha noen å dele en toliter med, fornøyd med endelig å se kvinner drikke litt, fornøyd med å kunne spørre dem selv hvorfor de er kledd i svart. Jeg har til og med møtt en ung dame i silkete, svart kjole på den ensomme asfalten. Hun greide så vidt å holde balansen på de tynne stiletthælene sine. Hun jobber i politiet, forteller butikkeieren, var nok på vei til jobb. Kvinnene kler seg i svart fordi de sørger: En far, en mor, en bror, en tante, en bestefar … det er alltid en som er død, bare hukommelsen er lang nok. Sørgetiden her oppe kan være ett eller tre år, alt ettersom. Men hvorfor sørger ikke mennene? ”Tradisjon”, svarer hun - butikkeieren.