På tur med sju svartkledde damer

En marshrutka er en minibuss som trafikkerer en fast rute. Ordet er russisk, og kommer fra ”marsj” og ”rute”. Og de fylles med folk på samme måte som de tyrkiske dolmusjene: Stappes videre lenge etter at de er fulle. Før vi kom oss av sted fra Poti, sto det 10 passasjerer i midtgangen. Skulle ikke vært lovlig, spesielt med den ville føreren. Det fortelles at georgiske sjåfører sakner farten bare når trafikklyset er grønt, i tilfelle en annen georgisk sjåfør skal komme på tvers. For de kjører jo på rødt. I marshrutkaen reiser ingen herrer seg for damene og ingen yngre for eldre. Først når den unge mannen i det fremste setet skjønner at den gamle damen ikke har stokken til pynt, avgir han plassen sin. Selv har jeg en dame, som er stor nok til å rettferdiggjøre dobbel busstakst, sittende på min høyre skulder.

Jeg betalte 6 lari – omtrent 18 kroner – til Poti og 5 videre til Zugdidi. Billig fordi bensin og diesel er billig. I Zugdidi sto en gammel, himmelblå marshrutka med 7 svartkledde damer som skulle til Mestia. Damene henviste meg høflig til plassen ved siden av sjåføren. ”For der ser du best”. 135 kilometer mellom Zugdidi og Mestia, så hvorfor trengte vi 7 ½ time på turen? Klokken var 13, avreise om en halv time, sa sjåføren. Ja, bussen gikk faktisk klokken 13:30, men den kjørte bare i tre minutter før første pause. Og det skulle bli mange pauser.

Første pause ble brukt til å laste opp varer adressert til Svaneti. Bakdøren måtte sparkes igjen, og til slutt ankom 3 herrer som fylte de ledige setene. Dessuten rakk sjåføren å brenne av to sigaretter i denne første pausen. I neste pause rakk han bare én sigarett, men til gjengjeld fylte han opp to bensintanker, én tank på hver side. Ingen snakker om røykerestriksjoner. Heller ikke på bensinstasjoner, heller ikke under bensinfylling. Mon tro om det var bensin på jerrykannen også, som sto og skranglet ved midtdøren med plastikkpose over den utette helletuten. De svartkledde damene røykte heldigvis ikke. Tredje pause var det disse damene som krevde. For de ville ha iskrem. De kjøpte til meg også, tusen takk.

Hun som tok imot mine 20 lari for turen, sjekket passet mitt, noterte navn og passnummer. Grensen til Svaneti er sperret av militære som skriver ned bilnummer før bommen åpnes. For sikkerhets skyld. For i vest som i øst er det konfliktområder, og rett nord ligger storebror Russland. Bare et par år siden turister ble utsatt for væpnet ran her oppe.

I fjerde pausen hoppet jeg ut sammen med sjåføren. Det viste seg at han skulle ha en prat og noen røyk med et par venner som drev birøkt. Biene er nomader, kubene blir plassert på et lasteplan og fraktet fra blomstereng til blomstereng som arbeidsbrakker. Kanskje var det på grunn av meg røkterne trakk fram en flaske honning, helte på et fat og hostet opp ferskt brød: Vær så god. Også jeg som er like glad i honning som Ole Brumm! I bilen satt 10 passasjerer tålmodig og ventet, mens sjåføren og jeg spiste honningskiver og skylte dem ned med hjemmelaget vin.

Femte pause var matpausen. Men jeg var jo slett ikke sulten etter honningmaten. Spisestedet var et ensomt hus i en sving, ingen kaféskilt så vidt jeg kunne se. På den andre siden av veien hadde de klassisk utedo med god plass til gjødsel. De syv svartkledde damene gjødslet etter tur. Nå var de tre herrene begynt å bli høyrøstet. Også jeg måtte smake noe av ølet de drakk. Godt, men alt for sterkt. Sjåføren derimot, hjalp dem å tømme tolitersflaskene.

Veien var fortsatt full av fe: Kuer med kalver, hester med føll. Griser, bikkjer, geiter og en og annen hønemor med åtte gule små. Kranset av millioner av prestekrager. Her er like grønt som i Hordaland, og det setter sitt preg på dyrene som virker velfødde og tilfredse. Sjelden å se så runde og blanke hester i et såpass fattig land. Men veien var omtrent i like god stand som et smil fra en 70 år gammel kaukasisk gubbe. Hvis det finnes sånne. For noen år siden var det snakk om at folk i Kaukasia levde mye lenger enn andre, de ble langt over hundre hele bunten. Hvorfor? Det var det ingen som visste, noen antydet at det var yoghurten, andre den friske luften. Forklaringen viste seg å være at de løy på alderen. Og noe særlig frisk luft får de ikke, røykblandet som den er. For alle menn røyker, og alle menn røyker hele tiden. De 7 svartkledde kvinnene satt tålmodig og ventet, for de røykte ikke, men fikk tilstrekkelig av røykingens bivirkninger. Og de fniste av de høyrøstede forgylte kornene som falt tettere og tettere ut av de berusede mannemunnene. Ved å fnise inspirerer de jo mennene til å fortsette! Kanskje er det deres måte å bli kvitt dem på: La dem røyke og drikke, så kan vi se fram til en lang og lykkelig enkestand!

Av og til var veien bare et par hjulspor som slynget seg oppover og litt nedover langs den strykende, frådende og grå Engurielven. Ja, skummet er riktignok hvitt, men vannet er grått som gråstein, der det haster nedover mot Jvaridammen. Og stadig oftere må vi stanse og hilse på kjentfolk, ta en røyk og skåle, før bilturen fortsetter villere og villere opp i de villeste fjell. Flere steder ligger steiner i veien etter ras som enten har gått nylig, eller som bevis på at veien blir dårlig ettersett. Det er i alle fall spennende. I en tunnel full av rullesteiner får jeg beskjed om å sveive opp sidevinduet. Det viser seg at vi er kommet til turens vindusspyler: En bred, sildrende dusj fra tunneltaket og noen sveip med viskerne. Etterpå kan jeg åpne vinduet igjen.

En gang tar vi pause fordi en av de svartkledde damene snakker i mobiltelefonen. Hun er redd fjellene skal stjele deler av samtalen. Neste pause kreves av den yngste og fulleste mannen. Han er tissetrengt. Etter ærendet sitt hopper han modig opp på motorkassen ved siden av meg. Dermed blir turen mindre koselig med en balanserende, bråkete, veivende, kjederøykende og stinkende nabo. En av passasjerene begynner å synge, og de andre følger på: Eksotisk, klokkeklart og flerstemt finner alle sin plass i koret. Sjåføren bidrar med basstemmen. Georgiansk sang. Ikke gregoriansk. Bare den innpåslitne naboen min er utålmodig utenfor.