Kanskje den tøffeste bussturen jeg har vært med på. Den startet klokken 6, jeg måtte stå opp tilsvarende tidlig. Og klokken 16 – etter ti timer, forlot jeg minibussen i Gori. Ikke snakk om noe forsete for turisten i dag, nei. Fra baksetet var det ingen utsikt gjennom oksenakkene til veibanen – om jeg får kalle den det, og med den ville kjøringen som bedrives, var jeg snart bilsyk. Dette ble forsterket av røykingen. Jeg insisterte: ”Hvis du forsetter å røyke på meg, kommer jeg til å spy på deg. Røykere er en slags egen rase. Mange kaller det også gjerne ”rasisme” når de blir bortvist med uvanene sine. For røykeren forlater ikke en skanse frivillig, gir ikke fra seg et privilegium, trekker ikke sin innpåslitne røyksky bort eller plukker med seg sin brukte sneip uten at han blir tvunget til det. Men jeg oppnådde det jeg ønsket: Etter mitt utbrudd, røykte ingen i bussen. Dessuten avanserte jeg framover. Ikke helt fram, den plassen var reservert for den andre sjåføren – de stilte med to siden turen er lang.

Men skaden var skjedd, jeg hadde fått kvalmen og sleit med å holde mageinnholdet – det vesle som var, jeg rakk ikke frokost - nede. Pussig nok ble jeg reddet av en svanisk dame som var sykere enn jeg. Hun hadde all grunn til å sørge, men var ikke svartkledd. Alle pausene før Zugdidi, altså de første fem timene av turen, var spypauser initiert av den stakkars damen. Hver gang jeg selv nesten ikke holdt ut lengre, ba hun sjåføren stanse, og jeg fikk min redning uten mas. Hva heter forresten ”stopp” på georgisk? Jeg satt på portnerplassen og måtte være lynrask til å åpne døren og hoppe ut litt før full stopp, for å unngå damens mageinnhold i fanget. Og bussen danset nedover. Fantastisk at bremsene holdt. Om de ikke gjorde, var det flere hundre meter rett ned. Godt ingen har sikkerhetsbelte, tenkte jeg, for eneste redningen må vel være å åpne døren og komme seg ut før bilen styrter i avgrunnen. Portnerplassen var ellers ikke så bra, jeg hadde tre digre menn til venstre. De presset meg mot døren, og jeg fikk så liten plass at hodet i hver dump og hump slo bort i den skarpe dørkanten. Det fikk såpass hard medfart at kvalmen gikk over. Kanskje har jeg funnet opp en ny alternativmedisin: Distraktiv terapi?

I Zugdidi ble jeg plassert bakerst igjen, for da var den villeste delen av veien over. Men hele turen måtte jeg sitte med den lille sekken og kameravesken på fanget. Det var stivt og varmt. Jeg er vant til å ta av meg sandalene på sånne lange bussturer, men nå hadde jeg ikke en gang plass til begge føttene. Måtte holde den ene oppå den andre, alternativt den andre oppå den ene. Bussen var med andre ord overfylt, det satt også folk på sekker i midtgangen. Første tissepause ble innvilget klokken 13, altså etter 7 timer. Da fikk jeg også frokost, kjøpte en øl og åpnet matpakken vertinnen hadde sendt med meg. Tomaten hadde jeg spist i Zugdidi, da var den allerede langt på vei mot ketsjup. Hun trodde jeg skulle greie å få ned en kjøttpai på 30 cm i diameter og en tilsvarende ostepai. De kaukasiske paiene er mektigere enn Timur Lenk. Jeg greide bare en knapp sektor av den første.

Klokken 16 gikk jeg altså av. Vi var i Gori, Stalins barndomsstad, og jeg ville få med meg Stalinmuseet. En drosjesjåfør forsøkte seg, men jeg spurte om veien og gikk. Etter befrielsen fra minibussen var det en velsignelse å spasere den nødvendige halvannen kilometer, lastet som en kamel med sekk foran og bak, med fotobag dinglende langs siden.

Josef Stalin hadde det til felles med Hans Christian Andersen og Tøflus at han var sønn av en skomaker. Hvor mange arbeiderboliger som ble rasert da de skulle anlegge museet nettopp her i Skomakergata, der vesle Ioseb Dzhugashvili kom til verden, kan man bare fantasere om. For museet er som et palass med stor hage rundt. Skomakerstuen er kapslet inn i granitt og marmor som et mausoleum, og vi får ikke tilgang til barnerommet – det var bare to rom + skomakerverkstedet i kjelleren. Publikum må altså nøye seg med å beundre ytterveggen. Den grønne, pansrede jernbanevognen derimot, som føreren, generalissimusen, partilederen brukte på sine turer til konferansene i Teheran, Jalta, Potsdam, der Europas skjebne ble beseglet, den får vi besøke. Stalins brutalitet kan gjerne forklares med paranoia. Han var redd for folk, men også for fly. Derfor tok han toget.

Museet står omrent som det sto i den tiden Stalin var en helt i SSSR. Ingenting er tekstet på engelsk, men jeg var heldig og fikk med meg en gaid som behersket språket. I Georgia blir han diplomatisk betegnet som ”en kontroversiell person”, i Gori skomakersønnen herfra som svingte seg opp til toppen av verdens største nasjon, vant ”Den store fedrelandskrigen” og utviklet fedrelandet fra et primitivt, føydalt jordbrukssamfunn til en moderne industrinasjon og atommakt. ”Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg”, siterte gaiden. ”Man får mer omelett om man behandler hønene skikkelig”, innvendte jeg. I tillegg til museet, står et digert stalinmonument fortsatt foran byens rådhus. De greide å rive Lenin, Stalin ble forsøkt ødelagt, men nå står han der i all sin prakt i slitesterk granitt. God som ny. Uten spor av det høye blodtrykket han visstnok døde av, uten pløsete kinn som er så tydelig på det aller siste fotografiet av ham. For det er friske, sterke og spreke versjoner man alltid ser for seg i drømmene om evige liv.