Metropol – Batumi

Hvis du prøver å bestille nøtter til ølet, risikerer du å få tørrfisk. Sånn gikk det i hvert fall med meg da jeg spaserte til sjøen for å smake på forfriskningene. Men det viktigste er at jeg fikk øl: Herzog, en vanlig pilsnertype som produseres innenfor de tyske renhetslovene, ifølge flaskehalsen. Det kunne altså vært verre. Tenk om de hadde servert vodka da jeg ba om øl? Lydig og takknemlig skuer jeg mot vest, utover Svartehavet, som i hvert fall er svart i mørket, tygger tørrfisken i mitt ansikts sved og later som jeg liker det.

Jeg ankom Batumi med fly fra Istanbul. Flyplassen er mindre enn den i Haugesund, men det viktigste er jo at den er stor nok til at flyet greier å stanse før gjerdet. Passkontrolløren, M. Malakadze, visste ikke at nordmenn kan entre landet visumfritt. Hun måtte konferere sidedamen, som fant fram en stensil med liste over land. Der fikk hun bekreftet lovlig innvandring og spurte om jeg var turist før hun stemplet passet. Utenfor så jeg forgjeves etter noe som lignet en flybuss, måtte akseptere en overpriset taxi de 5 – 6 kilometerne inn til byen. Sjåføren skrøt av at han var kristen, gjorde korsets tegn flere ganger da vi passerte katedralen. Han snakket tyrkisk og tilbød seg å kjøre fra hotell til hotell i sin banangule Lada. Men jeg avslo ved det første. Der var det dessverre ingen åpne armer, ingen spor etter den vidgjetne georgiske gjestfriheten. Tvert imot, her var ikke ledig, sa resepsjonisten da han hadde undersøkt. Men det var nok heller det at hotellet ikke var åpnet for sesongen. Dermed tok jeg sekkene på rygg og mage og tuslet av sted på plattføttene mine. Gikk etter listen i Lonely Planet. Det første hotellet på den var strippet for alt inventar, sto nakent og ensomt på et gatehjørne. Dette har de rukket etter at reisehåndboken ble gitt ut for en måneds tid siden.

Resepsjonisten i Hotell Metropol lå på divanen da jeg kom inn. Hun reiste seg kjapt og tente beskjemmet lyset. Vi greide å kommunisere det lille vi trengte, til tross for at hun ikke kunne mine språk og jeg ikke hennes. Georgisk tilhører den kartvelske (georgiske) språkfamilien som alle tales i Georgia. Ellers slekter det ikke på noen andre språk. Og landet heter ”Sakartvelo” på kartvelsk. For en liten formue i den nasjonale valutaen – lari - får jeg en suite med to digre senger og en sofakrok med plass til fem gjester, et bad med dusj og plass til ti venner i dusjkø innenfor døren. Suiten er så stor at jeg må planlegge det når jeg skal gå på do. Skulle selvsagt gått videre med pikkpakket mitt og søkt noe mer passende, men jeg var fornøyd med at damen og jeg forsto hverandre til slutt, og syntes det ville være leit hvis anstrengelsen skulle vært til ingen nytte. Får heller ta ut mer fra en av de mange minibankene. Lari gis ut i små, bleike og beskjedne sedler i motsetning til den mer brautende og kemalistiske lira fra andre siden av grensen. I morgen skal jeg tørke meg med et håndkle med et digert ulvehode. Stort, men tynt som dopapir. Må brette det sammen for at det skal virke. Og dorullen er uten kjerne, en provokasjon mot alle verdens dorullholdere. På veggene henger skilt med beskjeder om hva jeg ikke får lov til. Men hva hjelper det når det eneste tegnet jeg forstår er utropstegnet? Det georgiske alfabetet har overlevd 2500 år i omtrent samme form og ligner ikke på andre kjente skriftsystemer som latinsk, kyrillisk eller arabisk. Men bokstavene er da i hvert fall ganske runde og pene.

Gambling og gravalvor

Fotogalleri