Fekal forurensning
Like
ustoppelig som barnas rop ”hello” eller ”money”, strømmer pilegrimene på. Du
ser lange rekker av dem i silhuett over åsryggene, og de fyller stier og
innfartsveier, for religion tas like alvorlig her som vintersport i Norge.
Innen jul – altså om fem dager – er det ventet 100 000 tilreisende som vil
slå seg ned der det måtte være mulig. De seinest ankomne får lang vei å gå
til den provisoriske latrinen som er satt opp av etiopisk og dansk Røde
Kors. Køene utenfor latrinen tyder på at kapasiteten er sprengt allerede,
drittlukten i luften tyder på det samme. Folk gjør fra seg der det måtte
være mulig, for på landsbygda er man slett ikke vant til toaletter. Men der
er det heller ikke sånn folketetthet. Bak busker og trær, lave murer og
gravstøtter trekker de buksene ned og gabien opp. Ja, gravstøtter virker
spesielt populære blant prestene. Denne fekale forurensningen må jo
representere en alvorlig sykdomsrisiko! Og Gud, som er selve årsaken til det
hele og skal ha makt til å fikse problemene, er som vanlig fraværende der
han trengs.


Nedenfor
byen bygges det nytt. Det virker som byens befolkning skal reetableres i
forsteder for å frigi selveste bykjernen for mer urbane og kanskje
turistvennlige funksjoner. Men her mangler jo vann. Du kan ikke bygge hytter
bare med stokker eller steiner. Du trenger vann, for mellom stokkene og
steinene skal det dyttes søle. Så hytteskjelettene står og venter på
regntiden. Den er fryktelig langt unna. Små og større jenter går lange veier
til steder der tørre bekker likevel har etterlatt seg noen kulper.

Med
blikkbokser øser de resten av bekken opp i gule 30-liters plastkanner som de
binder fast til spinkle rygger og bærer hjem. Vannbehovet er stort, og etter
å ha avlevert sin bør, må de straks vende om og hente mer. Guttene har bedre
tid. De kan lage innsamlingsaksjon rettet mot turistene for å ordne opp i
sin egen nød: Aksjon for å skaffe guttelaget fotball. Sikkert viktig det
også, men skjønner ikke hvorfor det alltid er du som må hente vann bare
fordi du er jente.
Men Netsanet har vann. Hun er 18 og jobber på
et lite hotell etter skoletid. Klokken elleve om kvelden er hun ferdig, har
en time å gå hjem. Klokken seks er hun på beina igjen. ”Når gjør du lekser?”
De gjør hun når hun kommer hjem om natten. Netsanet drømmer om å studere
medisin.

Torsdag inviterte hun meg til full kaffeseremoni. Da må
man ha nok tid, det er nemlig uhøflig å ikke drikke seg gjennom hele
ritualet. Vi avtalte at jeg skulle komme klokken tre i ettermiddag, og da
sitter hun klar i ett av hotellrommene, kledd i lyseblå bunad med broderte
kanter, bak sju kaffekopper (en for hver ukedag?) og to trekullbrennere. Når
kaffe skal serveres, spres det gras eller høy på gulvet. Storesøster Genzeb
stiller som anstand. Vi snakker om livene våre mens den ene brenneren fyller
luften med røkelse, dominert av kardemomme. En av de tre vise menn skal ha
kommet fra Etiopia. Hadde Baltazar med seg røkelse som luktet kardemomme til
Jesusbarnet? Snart dufter det også nybrent kaffe. Det hører med til ritualet
at fatet med ristede bønner skal rundt til alle neser mens de fortsatt er
rykende varme.


Seremonien
var i utgangspunktet religiøs, og den etiopiske kirken skal ha greid å forby
sekulær kaffedrikking, inntil vår venn og keiser Menelik II, han som slo
italienerne, fjernet forbudet. Seremonien går over tre runder, der kaffen
kokes opp i høyhalset og langneset kanne og skjenkes med lang stråle. Første
omgang heter ”Abolo”, så kommer ”Tona” og til slutt ”Bereka”. Det vil si at
man får i seg minst tre kopper kruttsterk kaffe, og etterpå gjelder det å ha
tilgang til et bra toalett, for ikke å bidra til fekal forurensning.