Flere slags nød

Mange frammøtte på flyplassen tilbyr transport til byen. En smule konkurranse, det blir viktig å komme seg av sted med passasjerene før man innrømmer at minibussen har punktert. Ellers kunne jo gjestene finne på å sette seg inn i en annen minibuss. Så vel ute på landeveien stanset vi for å jekke opp. Det kunne vært verre, det var heldigvis luft i reservehjulet.

 

Apropos jul. Nyttårsaften i dag, og bare en uke til jul. For de ortodokse kristne i Etiopia er Lalibela selveste Jerusalem. Denne rollen har Aksum mistet for lenge siden, til tross for urkirken og Paktens Ark. Dette Jerusalem, i motsetning til Palestinas Jerusalem, er skilt med elven Jordan. Den er riktignok bare et tørt elveleie utenom regntiden, men det er vel tanken bak som teller? Pilegrimene, mange kledd i grå sekkestrie, har allerede begynt å ankomme denne hellige byen med vandrestavene sine. Mange har gått langt, kanskje i ukevis på sine bare føtter eller gule plastsandaler før de kamperer, for eksempel på vestbredden. Og nå gjelder det å gå løs på alle de elleve[1] kirkene etter tur. Konsekvensen for meg er at det er vanskelig å få rom i herberget. Men sånt skal jo høre julen til. En annen konsekvens er at jeg får oppleve de hellige kirkene mens de er i praktisk bruk. Frimodig kan jeg gå Det nye Jerusalem, med Golgata, Sinai og Betlehem, i møte.

 

 

I middelalderens Europa gikk det rykter om et alternativt Jerusalem, et velstående kristent rike ledet av en prestekonge, Prester John. Dette skulle ligge i India, men europeere hadde visst på den tiden det samme forholdet til India som folk i Bærum og Oslo 3 hadde til Grorud i 1960-årene. Alt annet enn O3 og sentrum av hovedstaden var ”Grorud og den kanten”. Som kjent fant jo Columbus India og indianerne i Vest. Mye tyder på at ryktene om Prester John sitt India, dette nye Jerusalem, faktisk skrev seg fra denne fjellbyen langt sør.

 

 

Lalibela[2] er bratt. Den klatrer 2630 meter oppover fjellsiden. Og byen er støvete, for bare et par gater har fast dekke. Gaten nedover mot kirkene har ganske ny brolegning, sikkert til ære for turistene. Folk bor og arbeider i fattigslige små hus, gjerne runde, av stein og jord eller trestokker og jord, og jentene henter vann ved byens vannpost. På Hotel Seven Olives stenger de kranene mesteparten av dagen, slik at behovet for dusjing skal rekke å bli sterkt nok. Når solen går ned og vannet skrus på igjen, er det for kaldt å dusje, for varmtvannsbeholderen virker ikke. Effektiv sparing. Selvsagt må de rasjonere vannet. De trenger det for eksempel til hotellets vaskeri som består av tre damer med røde hender i en betongstamp, nedenfor ved kloakken. Utenfor byen går jentene langt for å hente de siste dråpene av en bekk. Tenk hvilken luksus et vannklosett må fortone seg for dem. Hotellgjestene kan fint tappe vann i bøtter for å sikre oss mot den daglige tørketiden.

 

 

Fra hotellhagen har vi vid utsikt over byen og et kontinuerlig akkompagnement av fugleskrik. For kjøkkenpersonalet fyller to store fuglebrett med matrester for å underholde gjestene – og fuglene. Til tross for morske, gule øyne lever nok disse blå stærene[3] fetere enn resten av lalibelanerne. Litt ekkelt å tenke på det. De blåsorte, bredskuldrede ravnene[4] må stjele, og kelnerne kaster stein etter dem, for å vise at det ikke er deres brett. Men jeg synes de er flotte fugler. Ravneskrik er også fuglesang. Så spørs det om kelnerne følger opp hotellets gode navn og serverer meg 7 oliven til frokost.