Vennskap

På veien kom det mange barn, de kvitret lyst og lett[1]. Eller kanskje heller ungdommer, fra Gorgoras ungdomsskole som forsyner området med kunnskap og visdom. Her er store avstander og ingen skolebuss. Guttene sier ”Selam” eller ”Hello” når vi treffes, jentene roper ”money!”. Det kan være tilfeldig. De mindre barna kommer fortsatt springende når de ser en farang. Og de roper helst ”money!” eller ”birr!” de også. Men etter at jeg har tatt et bilde, snudd kameraet rundt og vist dem resultatet, glemmer de sine økonomiske bekymringer og vil se flere bilder. Bedre det, for noen av dem er ganske skjønne.

 

 

Som så ofte ellers får jeg gode voksne venner. Hotelldirektøren svinser stadig rundt for å vise meg ting, for eksempel to trær som lever i het omfavnelse som elskende som ikke ser grunn til å slippe taket, altså symbiose. Et annet tre står og venter på et annet tre, som en sikkerhetsvakt på en terrorist, klar for å ta knekken på det. Om det bare dukker opp. Naturen bidrar med de fleste varianter, alle tenkelige muligheter. Direktøren er ikke blitt observert uten sin miniradio. Visst er det TV her, men direktøren må jo gå rundt og passe på, og dette er ikke noe vanlig lite hotell, men et feriested. Så han holder stadig radioen inntil øret. ”Nyheter,” sier han, ”både fra Tyskland og USA sendes nyheter på amharisk.”

 

Og så ville gartneren demonstrere kaffeinnhøsting. De modne – røde – fruktene plukkes fra buskene, tørkes slik at det søte fruktkjøttet kan blåses bort. Til slutt tørkes kaffebønnene igjen før de er klar for bruk. Kaffe skal serveres nybrent, derfor venter man med ristingen til kaffen skal kokes. Under foredraget fanger gartneren et par grønne guavafrukter, slik at jeg kan utsette kveldsmåltidet.

 

 

”You’re a good man,” hevder direktøren. Kanskje fordi jeg virker så fornøyd. Klager ikke, selv om dusjen ikke virker og restaurantmenyen representerer det de kunne hatt, og ikke det de faktisk serverer. Til første måltidet fikk jeg fisk, og bestemte meg for at jeg skulle fortsette med fisk. Men i går var det slutt på fiskelageret, så da ble det geitekjøtt igjen. Blandet med egg går det an. I dag får jeg dessuten grønnsaker. Ingen selvfølge det, i et jordbruksland. Da jeg spurte direktøren hva han likte best, var svaret klart: ”Rått kjøtt.” Vi snakker altså om sushi for landkrabber. Geitekjøttet er i hvert fall stekt. Den skotske eventyreren, James Bruce, kom til London etter minst 12 års opphold i Etiopia, og fortalte blant annet at det var vanlig å spise rått kjøtt. Han ble ikke trodd[2].

 

Mens man sitter sånn og spiser seigt geitekjøtt og drikker Dashen-øl, kan man fortsette forskningen på den såkalte kyssingen når gode venner møtes. Jeg har nevnt gesten med å gnukke skuldrene mot hverandre, men etiopierne driver også med luftkyss, eller aurakyss. Kanskje også det en arv etter italienerne. I Frankrike starter altså 9 av ti kyss med venstre kinn før det høyre. Med andre ord minst to kyss. I Georgia observerte jeg at de har rasjonalisert bort det høyre kysset. Her i Etiopia starter de med høyre kinn, og jeg har aldri sett færre enn tre kyss. Gjerne fem. Da kan det pågå en stund, men de fleste har vel ganske god tid?