Uten selvstarter

Jeg ble vekket av en mann med gevær. Klokken var 4.45, og han dunket på døren min med geværkolben. For bussen går fra hotellet kl 5, og vakter bærer våpen. Alle sammen: Ved portene til fergekaiene og foran kirkene. Litt henslengt, kanskje over skulderen med neven rundt løpet, av og til hengene med løpet mot bakken. Neppe skuddklar. Pussig å se folk bevæpnet uten uniform. Dagens mann fungerte altså som min garanti, som vekkerklokken min. En bevæpnet vekkerklokke. Bussjåføren sover på hotellet, dukker opp kl 5.10 Han har parkert i nedoverbakke siden selvstarteren ikke virker. Slipper håndbremsen, bussen triller noen få meter og starter øyeblikkelig.

 

Fire timer på 60 kilometer. Store deler av tiden sto vi stille og lesset av eller på. Folk, ikke varer. Min sekk lå ensom på taket under hele turen. Hadde jeg vært oppmerksom, kunne jeg ha lært å banne på amharisk, for under en stans i oppoverbakke, stoppet også motoren. Lydene fra sjåføren hadde et kjent tonefall. Vanskelig å trille i gang i revers, vi måtte ha hjelp til å dytte forover, oppover. En liten lomme nedover i veibanen gjorde susen.

 

Det tar tid å fylle en full buss, det tar lengre tid og stappe den. Jeg har vært sammen med 25 passasjerer i 14-setere, men i dag var det opptil 60 i en 30 seter. 4 voksne satt på motorkassen og 20 balanserte i midtgangen over humpete grusvei, velutstyrt med vaskebrett og spisse steiner som stakk opp av sanden. Men farangen, som kom først om bord, hadde fått tildelt frontsetet til høyre for føreren og kunne vende ryggen til tålmodige medpassasjerer som kom og gikk. Tross alt hadde jeg betalt for hele turen: 20 birr[1].

 

Itegue[2] Taytu Pension ble anbefalt av direktøren i Gorgora. Han ringte for å avtale, og jeg måtte betale telefonregningen på fem birr. Her koster det 120 birr for natten. Da jeg gikk av bussen, hadde jeg en kartskisse i hodet og visste straks hvor jeg skulle gå. Overlegent avviste jeg en hjelper som sto klar, man har da hørt om folk som loser deg til et helt annet sted enn det du hadde tenkt. Men gutten protesterte og sa jeg gikk i feil retning. Han virket så overbevisende at jeg til slutt fulgte etter. Ganske riktig, et par trapper opp, der lå hotellet som er oppkalt etter fruen til keiser Menelik II, han som banket italienerne. Ingenting i veien med kartskissen i hodet mitt, hadde jeg bare skjønt hvor vi var, hvor bussen stanset.