Jomfru til nød og hjelp – Santiago de Cuba

På tur. Etter frokost og den obligatoriske ventingen på en forhåndsbestilt og forsinket drosje, dro vi til en lokal representant for Unescos verdensarvliste. Castillo de San Pedro de la Roca del Morro ble ferdigbygget i 1700, en festning som vokter innseilingen til Santiago. Fortrinnsvis mot sjørøvere, og her er også et piratmuseum uten spor av kapteinene Sorte Bill, Ben Ali, Krok eller Sabeltann. Men vi hadde det moro likevel, blant annet i den lokale utendørsrestauranten med utsikt over Santiagobukten. Etterpå fikk vi sjåføren med på en hvilepause ved en liten havn, der ølet smakte ekstra godt. Og så lenge han fikk øl, maste han ikke om å komme seg videre. Det er godt å sitte ute i varmen og drikke øl til bølgeskvulp og måkeskrik.

Kubanernes store beskytter er ikke Fidel, men en statue. Madonnaen - Virgen de la Caridad del Cobre – er så hellig at selv Paven besøkte henne da han var på øya i januar 1998. Og jeg i januar 2008. Jomfruen skal ha åpenbart seg i 1608 – i januar? – for to unge fiskere – eller koppergruvearbeidere, avhengig av hvem som forteller, cobre betyr kopper. I hvert fall var de ute og fisket og sloss mot en storm, da de hørte en stemme i vinden: ”Jeg er barmhjertighetens jomfru”. Statuen som kom flytende holdt en mulattversjon av jesusbarnet i den ene hånden, et kors i den andre. Dessuten en tavle med erklæringen: ”Jeg er barmhjertighetens jomfru” – mon tro om fiskere og gruvearbeidere var lesekyndige på Cuba allerede for 400 år siden? Jomfruen, drapert i forgylt kappe med et kronet barn på venstre arm, står i El Sanctuario de Nuestra Señora de la Caridad del Cobre, ved foten av Cubas største fjellkjede, Sierra Maestra, i landsbyen El Cobre. Og det var altså hit paven og jeg dro på januartur - jomfrutur. Statuen er en syntese av de tre mest framtredende gruppene på Cuba: Litt svart, litt hvit, litt indiansk – kanskje en krysning mellom mulatt og mestis?

Til denne statuen – eller tredukken, om du vil, kan troende bringe sine takkoffer: Et instrument for musikalsk suksess, sersjantvinkler for seier i kamp, en bit av en flåte for trygg seilas til Florida, et fotografi for skjønnhet. Eller en nobelpris for en bok. Det siste gjelder Ernest Hemingway, den gamle mannen var også kubaner som sleit med havet på en fisketur. Eller du kan kjøpe et kostbart offer av en av de mange juggelselgerne du møter på veien. Angélica tente lys som hun hadde kjøpt (for pengene mine), gjorde korsets tegn og løftet begge hender i taus tilbedelse.

Den jødiske guden er ikke nær nok for religiøse mennesker. Han var nær patriarkene i mosebøkene, og han virker nok nær for pinsevennene når de suggererer seg til å føle at han, eller hans unge sønn svever rundt i møtelokalet. Derfor dukker det opp reserver i form av halvguder eller budbringere som det går an å snakke til, kanskje ta på. Historien om jødene i ørkenen som støper sin gullkalv, burde vært en advarsel – ikke for troende, men for den ene, fjerne guden. Han kan ikke forvente å beholde monopolet så lenge han opprettholder sin avstand. Dette gjelder alle kjærlighetsforhold. Og jomfruer er jo ekstra populære som substitutter.

Drosjeproblemer

Tilbake Fotogalleri