Buret inne – Santiago de Cuba

Mitt selvpålagte ferieforbud mot å ta drosje har fått fri. For her er det nettopp drosje som er tingen. Gule Ladaer til og fra hotell Lido i Havanna, sølegrå/brun/rustrød Pobeda fra bussterminalen i dag morges. Men du kan også få andre drosjer: Hest og vogn, sykkel, moped, motorsykkel med sidevogn eller påskegul, eggformet trehjulsmotorsykkel. Geitetrukket vogn for barna. Pobedaen var et skikkelig vrak, virket som om den ble holdt sammen av ståltråd. Pirattaxi med øyelapp som svartmalte bakvinduer, slik at politiet ikke skal få innsyn til passasjersetet. Og de – sjåfør og hjelpemann på bil – prøvde seg:

Jeg hadde adresse til forhåndsbestilt rom i et privat hjem. Et småkapitalistisk innslag i planøkonomien består av godkjenningsordning for taxi particular – private drosjer, og casa particular – privat utleie av værelser. ”Helt sikkert opptatt”, sa de da jeg viste dem adresselappen. Men de kunne tilby et annet rom, som både var bedre og billigere. Jeg innvendte at det forelå en avtale som jeg aktet å holde. Likevel kjørte de et annet sted. De banket på døren, og damen som åpnet bekreftet at rommet jeg hadde bestilt var opptatt. Hvordan kunne hun vite det? Det var selvsagt ledig hos henne, men jeg insisterte på å bli kjørt til ”min” adresse. Ordet ”shanghaiet” kunne kanskje vært ”santiagoet”, men jeg ga meg ikke før jeg så rett gateskilt og riktig nummer på huset. Gateskilt og husnummer er ingen selvfølgelig ting, så det var ikke lett. Dessuten var min utsikt begrenset av deres begrensing av innsikten til passasjersetet. Fanget i baksetet inntil det behaget vokterne å slippe meg ut. Da jeg studerte dem, syntes jeg de hadde ganske brutalt oppsyn.

Jeg insisterte altså å bli kjørt til Calle San Felix nr 139, der Iovanni hadde lovet å vente, selv om jeg kom tidlig morgen. Men det gjorde han ikke. Hans kone, Mañoni, møtte meg med en beklagelse, men hun ringte til Grasiela. Inn igjen i det møkkete buret og gjennom andre og humpete gater. Underveis stanset motoren; opp med panseret og ny knute på ståltråden. Da vi til slutt kom fram til Calle Corona nr 283, ville de ha mer betalt enn avtalt siden turen hadde blitt lengre enn beregnet. De fikk mer enn avtalt, men mindre enn de krevde. Ferie er et slit, og enda er det to uker igjen.

Rommet er stort, og sengen bred og fin. Jeg har til og med ekstraseng, dersom jeg får gjester som ikke passer i min. Eget bad med varmt vann, kjøleskap med vann og brus, dessverre ikke vindu ut. Grasiela er rund og blid og serverer omelett og honning til frokost. Jeg har faktisk ikke spist siden frokosten i går. På Cuba drikker man melkekaffe. Kaffen serveres i en fløtemugge med røde og gule roser, varm melk i tekanne. Og jeg må se å få lært meg bedre spansk.

En busstur

I går, Havanna: Den første køen på bussterminalen gjelder billettluken. Jeg hadde forhåndsbestilt – og betalt via internett. Men bussen var full, og navnet mitt manglet på passasjerlisten. Spillereglene går ut på at passasjeren skal stille 45 minutter før avgang for å veksle kvitteringsutskrift i kasseutskrift som fungerer som billett. Det ble mye fram og tilbake, tror det endte opp med at en som skulle reise kortere enn jeg ikke fikk plass. Alle skal hjem til jul. Billetten skal forevises i bagasjeinnleveringen. Lang og uorganisert kø før min sekk blir håndtert: Merkes med nummerlapp, fraktes fire meter på transportbånd og lastes om bord i bussen. Jeg lurer jo på om den ligger trygt i busskjelleren når jeg seinere ser hvordan passasjerer kan velge seg ut bagasje etter hvert som de forlater bussen igjen, tilsynelatende helt uavhengig av nummerlapper. Men det gikk bra. Gjør jo som regel det. Den tredje køen gjaldt innslipp og utlevering av setenummer. At alt dette ikke kan ordnes gjennom samme køen, må du nok være ekspert for å skjønne. Jeg fikk plass ved siden av en dame som riktignok var stor, men heldigvis bare skulle til Santa Klara. Dermed fikk jeg deler av den 16 timer lange bussturen aleine i dobbeltsete. Santa Klara er kanskje tanten til Santa Klaus, for på bussterminalen var det 45 minutters pause og kafeteria. Pussig nok ingen matlyst, men jeg fikk da i meg et par øl.

Myke seter, men liten plass til føttene og bråkete underholdning. Først en times konsert med latinamerikanske smørsangere, så 2 ½ timers film med Bruce Willies fra ”Reven av det tjuende århundre” – altså 20th Century Fox. Fidel trenger ikke å lage anti-US propaganda. Det er nok å vise de rette hollywoodfilmene. Men de viktigste minnene fra bussturen gjelder temperatur. Et display over hodet til sjåføren veksler mellom å vise tiden, temperaturen utenfor og temperaturen innenfor. Det var kaldt, selv om jeg var forberedt og hadde tatt på meg genser. Prøvde å si fra til sjåføren at det ikke bare var jeg som frøs. Han bare lo. Så var det også langt varmere foran enn bak, der det blåste frisk bris fra klimaanlegget. Har de klimaanlegg, må de bruke det. Og når de bruker det, må de få mest mulig ut av det. Nemlig. Men da det var to timer igjen av turen, og flere enn jeg maste, regulerte han termostaten. Tror jeg. I hvert fall hjalp det litt.

Smertenes plass

Tilbake Fotogalleri