Soy cubano, soy popular

Skjønt jeg hadde vært på reiseføttene mine i 33 timer, måtte jeg en tur ut på byen. 4 kvartaler til nærmeste friluftsbar – med 24 timers service – og jeg fikk min første – og andre, og tredje Bucanero. Øl fikk de to unge jentene ved bordet mitt også, og øl fikk gamle Miguel ved bordet ved siden av. Venninnen hans fikk fire flasker brus til sin lille datter som har bursdag. Alt på min regning. Om jeg er dum eller sjenerøs, er jeg faktisk litt usikker på. Alle var i hvert fall enige om at jeg var dum som gikk hjem en time før kveldens fest begynte. ”Har du ingen kubansk kjæreste?”, spurte jentene vantro.

På taket av Hotell Lido i Calle Consulado med utsikt over den fillete hovedstaden: El centro og la Habana Vieja – gamlebyen, har jeg inntatt min første kubanske frokost: Feit skinkeomelett, toast og kaffe, samt et glass ”jus” som vitner om et land med overskudd på sukker.

170 kilometer fra Florida, som sesongens siste snøflekk, ligger Cuba som en rest av den kalde krigen. Noen er mer avhengige av fiendene enn av vennene sine, som USA og deres aldri mette militærindustri. Og felles fiende skaper samhold innad. ”Krigen mot terror” er ikke krig mot all terror, bare terror rettet mot våre ofre. Min hund og deres bikkje, mine barn og andres unger, våre frihetskjempere og dissidenter, deres terrorister. Den vesle kubanske eliten er selv avhengig av sine fiender som forklaring på manglene ved eget styresett. USA sin blokade kan ikke unnskylde at dette landet fungerer så dårlig, hvorfor uvirksomme hender og hullete infrastruktur lever side om side. Som en teatertrupp: Du skal se de fester og feirer seg selv når folk er gått hjem fra forestillingen.

En mann fortalte at han falt om utenfor huset sitt en morgen. Den vennlige naboen ringte straks etter ambulanse, men den dukket opp først klokken 15 – etter 6 timer. De kan ikke skylde på trafikken, for den er beskjeden til å være i en millionby (Havanna: 2,2 millioner innbyggere). Vel framme på sykehuset skjedde det ingenting. Ikke før han viste at han kunne betale. For på Cuba er det gratis helsetjenester som virker for dem som kan betale for seg. På sykehuset manglet alt. Selv lyspærene var stjålet. Alle stjeler, sa han, også sykepleiere og leger, for lønningene er ikke høye nok til å holde det gående.

Og dermed har den siste – såkalt – kommunistiske stat på den vestlige halvkule skapt den mest kapitalistiske mentaliteten, eller høyreanarki. For sosialisme og kommunisme, bygger ikke det på tillit og solidaritetstankegang, mens kapitalismen forutsetter at alle jobber for seg og sine? Du kan ikke regulere solidaritet inn i hodene til folk. Lederne, ideologene, forutsatte en befolkning som var villig til å forsake for saken, liksom de selv mente å ha forsaket, slik overklassebarn og misjonærer til alle tider har kommet ned fra sine himler og belært vanlige folk at det slett ikke var noen lykke i penger og materialisme, at livet må leves på andre, på dypere måter. Men folk har alltid visst at dette var feil, og på Cuba som andre steder, krever de å få materiell uttelling for en eventuell innsats. Cuba representer kanskje det systemet som alle kapitalistiske økonomier er på vei mot: Én eier – Fidel, sier de, ikke Staten – har overtatt alt.

Ja, Fidel visst eier alt: Business, butikker, restauranter, hoteller, drosjer, fly og busser – ja, selv hurtigmatbodene skal være eid av "samfunnet". Og på den statlige bilen som leverer tobakk, reklameres det for sigarettmerket ”Popular”: ”Jeg er kubansk, jeg er Populær”. Statens helseadvarsel har de også plass til på bilen. Det blir som Vinmonopolet og Norsk Tipping: Drikk og spill er farlig, så gjør det hos oss.

Det er urettferdig å si at ingenting funker. Alt fungerer nok. På sitt vis. Og alle jobber. Sikkert mye mer enn oss, men med feil ting og på feil måte. Her er nok mye solidaritet, men den stanser visst der den kommunistiske ideologien forutsetter at den skal starte. I Kambodsja forsøkte Khmer Rouge å bryte nære bånd med familie, kjærester og venner, prøvde å få folk til å identifisere seg med Staten og Saken. Her kan myndighetene bare håpe på og ønske at det er en rest av omtanke igjen når familie og venner har fått sitt. Det er det selvsagt ikke når livet er for hardt og vanskelig.

Ran?

Tilbake Fotogalleri